En studie i politisk tungetale

Norsk energipolitikk er like kraftløs i dag som den har vært de siste 15 åra. Staten tjener grovt på dagens virkelighet hvor kraftprodusentene melkes, mens produsentene igjen utnytter et marked med økende underbalanse til å skvise alle typer forbrukere.

I dag er situasjonen godt kamuflert gjennom en svært våt høst i fjor, våt og mild vinter i år, kombinert med flom på Østlandet i sommer. Slik kommer situasjonen helt sikkert ikke til å være helt fram til valget i 2009.

Politisk rot

Siden midt på 1990-tallet har politikerne sittet og sett på at en kraftkrise utvikler seg i Midt-Norge. Statnett varslet tidlig om problemer som vil inntre fra 2008. Elkem og Norske Skog engasjerte seg i løsninger gjennom Industrikraft Midt-Norge, og fremmet en konsesjonssøknad om gasskraftverk på Skogn tidsnok til å møte krisen. Den politiske uenigheten om bygging av gasskraftverk på slutten av 90-tallet førte til at en ferdigbehandlet konsesjon ikke var klar før høsten 2001. På dette tidspunktet var prisen på gass blitt så høy at det ikke var bedriftsøkonomisk lønnsomt å gjennomføre prosjektet.

Senere har Statoil fremmet søknad om gasskraftverk på Tjeldbergodden. Statoil utreder her sammen med Shell en løsning med fangst av CO2. Mye tyder på at også dette blir bedriftsøkonomisk vanskelig å forsvare, og det er så langt ikke gitt utslippstillatelse for gasskraftverket på Tjeldbergodden.

Det finnes ulike prosjekter knyttet til vindmøller. Disse møter lokal motstand og krever langt større statlig støtte enn dagens ordninger. Om prosjektene likevel blir realisert vil de i liten grad løse kraftunderskuddet de neste fem åra.

Av ulike årsaker er en kommet for seint i gang med å forsterke linjenettet til regionen. Det er derfor ikke mulig å basere seg på import for å løse regionens behov fram mot 2014.

Flere aktører, med bl.a. Hustad-marmor som sentral aktør, har gjennom Industrikraft Møre fremmet søknad om bygging av gasskraftverk «midt i problemområdet». Disse har fremdeles ikke fått konsesjon, men vil ganske sikkert slite rent økonomisk med kombinasjonen høye gasspriser og krav om CO2-rensing.

I tillegg til dette møter prosjekter for linjeforsterkning betydelig motstand av hensyn til miljø og friluftsliv. Norsk og internasjonal miljøpolitikk består av mer enn utslipp av klimagasser. Arealinngrep er et stort miljøproblem knyttet til både tap av biologisk mangfold og tap av natur som grunnlag for opplevelse og rekreasjon.

Dagens regjering ved Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen har siden sommeren 2006 lovet å fremme en handlingsplan for energisituasjonen. Den skulle komme før jul i 2006, deretter tidlig vår 2007. Så langt har ingen sett noe til den. Snarere tvert om; ifølge media har Enoksen under et nylig seminar i Molde, JazzGass, gitt uttrykk for at det ikke er noe i vente fra regjeringen.

Hvilket politisk signal er dette? Har Enoksen abdisert i denne saken? Hvorfor har denne situasjonen oppstått? Ikke fordi «selskapene» ikke har tatt initiativ til ny produksjon, men fordi norsk politikk begrenser muligheten for enhver produksjon som er bedriftsøkonomisk mulig. Dette er årsaken til at det nesten ikke er faset inn ny produksjon av kraft i Norge siden 80-tallet.

Da norske politikere valgte å liberalisere kraftmarkedet i 1991, innførte de samtidig prinsippet om at selskapene skulle vurdere ethvert prosjekt ut fra bedriftsøkonomiske hensyn basert på det miljøbevegelsen alltid har jobbet for; prinsippet om langtidsgrensekostnad. De aller fleste prosjekter som var/er bedriftsøkonomisk lønnsomme er stort sett miljøpolitisk uakseptable. Det betyr at politiske føringer har gitt oss en situasjon i Midt-Norge som vil utvikle seg til en krise fra 2008.

Dette er grunnen til at Statnett allerede har satt i gang «krisetiltak» basert på det politiske mandat som statsforetaket Statnett har: a) eget prisområde for regionen og b) innkjøp og klarering av mobile gasskraftverk. I tillegg har en altfor seint kommet i gang med å prosjektere linjeforsterkninger som naturlig nok møter sterk motstand fra oppegående miljøinteresser.

Og her er vi ved hele poenget: Det er under utvikling et betydelig kraftunderskudd i Midt-Norge. Det er nasjonalstatens mest selvfølgelige oppgave å sikre forsyningssikkerhet nasjonalt som regionalt til «normale markedspriser» til enhver tid. Det er norske politiske avgjørelser som har gitt oss situasjonen vi er i, og det er selvsagt den til enhver tid sittende Olje- og energiministers jobb å løse problemet.

Situasjonen kan bare løses med betydelig ny produksjon av kraft i regionen. Nye linjer løser ikke det underliggende problem med kraftunderskudd.

Situasjonen i Midt-Norge og mangelen på politisk handlekraft illustrerer den håpløse situasjonen vi har fått i norsk kraftpolitikk: all ny produksjon skal sikres gjennom bedriftsøkonomiske markedsvurderinger, norsk politikk forbyr all produksjon som er bedriftsøkonomisk lønnsom, mens linjeutbygging vedtas rent administrativt og finansieres ved at NVE gir Statnett fullmakt til å øke overføringstariffene (dvs. sende en ny administrativ regning/avgift til forbrukeren).

Midt oppe i dette skal statsforetaket ENOVA gi oss ny «miljøvennlig kraft» ved å gi tilskudd til politisk ønsket produksjon basert på tilskuddsordninger som i beste fall utgjør 50 prosent av hva som må til av statlig støtte for å få fram for eksempel ny vindkraft. Stadig flere forskningsrapporter dokumenterer dessuten at all vindkraft slett ikke er miljøvennlig. Norsk kraftpolitikk er en studie i politisk tungetale.

«Hvilket politisk signal er dette?

Har Enoksen abdisert i denne saken?»