Elisabeth Moss og Claes Bang i "The Square"
Elisabeth Moss og Claes Bang i "The Square"Vis mer

Anmeldelse av «The Square» i Cannes

En uhyre vittig film, med et vidde så mørkt og så ubehagelig at kan være vanskelig å ta helt inn

Med «The Square» er svenskene best i Cannes - så langt.

FILM: I første omgang virker det både vakkert og enkelt. Den feterte sjefskuratoren Christian (Claes Bang) vil lansere kunstverket «The Square» på museet i Stockholm: En rute på bakken, litt som en kunstens versjon av fotgjengerovergangen: En etablering av en kjøreregel. I dette tilfellet er det snakk om at alle som er innenfor grensene, skal være likeverdige, og ha like plikter og rettigheter. Problemet synes først og fremst å være å selge ideen til publikum.

« The Square »

5

Kategori

Dramakomedie

Regi

Ruben Östlund

Skuespillere

Claes Bang, Elisabeth Moss, Dominic West

Premieredato

Ikke satt ennå

Aldersgrense

Ikke satt ennå

Orginaltittel

« The Square »

Klossete møter

Det skal snart være det minste av Christians problemer. For den svenske filmskaperen Ruben Östlund, som konkurrerer i hovedkonkurransen i filmfestivalen i Cannes med «The Square», er uinteressert i det som er lett - og nærmest besatt av det som er klønete og flaut og vanskelig. I sin nye film fortsetter han å se nærmere på alle former for sosiale interaksjoner som bærer galt av sted: Svirebrødrene som trekker hverandre opp til et uhellssvangert prosjekt ingen av dem våger å trekke seg seg fra, kuratoren som konfronteres med hva han egentlig mener med en ullen nettsidetekst han har skrevet, den samme kuratoren som blir med en dame hjem og lurer på om det er på sin plass å kommentere husgorillaen som sitter i rommet ved siden av der forførelsen foregår, performanceprosjektet som foregår lenge etter at alle tror og vil at det skal være over, og ikke vet hvordan de skal slippe unna.

Skjeve samtaler

For om likhet er idealet inne i ruten, er menneskelige møter som sådan preget av alle mulige former for skjevhet - i posisjon, i klasse, i økonomi, i hvem som har grunn til å føle seg skyldig overfor den andre, i hvem som ønsker å bevare husfreden og hvem som vil utfordre den, i hvem som har hva slags fordommer som de forsøker å late som om de ikke har. Som i sine tidligere filmer, både «De ufrivillige», «Play», og «Turist», er Östlund opptatt av å studere hva som skjer når de stilltiende normene og reglene som styrer det som skjer mellom oss, slipper taket, når initiativet overlates til de som ikke viker unna kaoset og ubehaget, og den sosiale grunnen begynner å gynge. Som før er er han vàr overfor instinkter og mekanismer i hovedpersonene sine, og nådeløst observant uten å miste medlidenheten. Skjønt, enhver som ser scenen der Christian plutselig får ideen om at onenightstanden Anne (Elisabeth Moss) har tenkt å bruke det han nettopp har støtt ut av kroppen til å bli gravid, og nekter å legge det brukte kondomet i søplebøtten hennes, kan mistenke Östlund for å ha sadistiske drag. For ikke å snakke om filmens lengste, kanskje beste og fullstendig uutholdelige bilde, der en overdådig middag for museets venner sklir ut når kunstneren som innledningsvis gjorde et performancenummer som ape, nekter å gå ut av rollen. «The Square» er en uhyre vittig film, men viddet kan iblant bli så mørkt og så ubehagelig at det er vanskelig å ta helt inn.

Nytt er den kunstneriske diskusjonen som rammer inn det hele, om forsøkene på å styre budskap og samtaler og tolkninger som viser seg å være like uregjerlige som de andre. Slik får «The Square» rent filosofisk kanskje et høyere ambisjonsnivå enn Östlunds tidligere filmer, og et han iblant synes å strekke seg litt for langt for å prøve å nå. Men det å strekke seg for langt er jo også nettopp noe av det han er aller best på å vise frem. Og i Cannes er han foreløpig helt enkelt dét: Best.