POETRY IN MOTION: Svenske Sverker Sjölin har skrevet en forelsket analyse av norsk langrenn, mener vår anmelder. 
Foto: Lise Åserud / Scanpix
POETRY IN MOTION: Svenske Sverker Sjölin har skrevet en forelsket analyse av norsk langrenn, mener vår anmelder. Foto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Endelig en svenske som elsker norsk langrenn

Petter Northug går som poesi, skriver svensk forfatter.

ANMELDELSE: Det er VM igjen. Og så mange vi må huske å tenke på. Små og store. Av med lua nå, hånda på hjertet: Johan Grøttumsbraaten. Inger Wigernæs. Magne Myrmo. Anne Jahren. Jan Lindvall (sukk: Jan Lindvall!). Berit Mørdre. Hallgeir Brenden. Marit Myrmæl. Og Miguel de Cervantes.

Hvem, sa du? Jo, den spanske renessanseforfatteren. Han med vindmøllene og Sancho Panza. Mannen bak «Don Quijote» (1605) — men også «Persiles og Sigismunda» (1617), en eventyrlig historie om opplevelsene til et kjærlighetspar i det ville nord.

I bokas andre del har Persiles og hans menn drevet langt ut av kurs, helt til verdens ende, «under nordstjernen i nærheten av Norge». Situasjonen er desperat: Skipet deres sitter fast i isen, de fryser, det er knapt mat igjen. Persiles beordrer mennene om å angripe et annet fastfrosset skip like ved. Våre helter vinner, men da de hever blikket etter kampene, venter det dem et grufullt syn: Mot dem over isen kommer det en hær på 4000 mann. Aller verst: Soldatene går ikke. De seiler. Eller rettere sagt sklir — på et uvirkelig, svusjende vis som spanjolene aldri før har sett maken til:

«De gikk kun på én fot, idet de med høyre fot gav seg et spark imot den venstre hæl, hvorved de drev seg fram og gled et langt stykke henover det frosne hav; så gjentok de sparket og drev atter en hel strekning avsted.»

Den fremmede hæren går på ski. Mer presist såkalte andor-ski, med en lang venstreski til å gli med, og en kort skinnkledd høyreski, andoren, til å sparke fra. I følge skihistorikeren Thor Gotaas har vi å gjøre med en av de tidligste beskrivelsene som finnes av et skigående hærfølge.

Cervantes virker for sin egen del opptatt av skigåingen som noe absurd, fantastisk, helt på grensen av det menneskelige. I Amerika møtte man nakne indianere, andre steder fantes det fabeldyr eller monstre med ett bein. I det fjerne Norge, under nordstjernen, levde det vesener som gled rundt på snøen i stedet for å gå.

Uansett er det et litteraturhistorisk nøkkeløyeblikk vi er vitne til: Her, blant pirater, stivfrosne prinser og spanske gullalderforfattere, innledes den norskeste av alle litterære sjangere: skilitteraturen.


Hvordan skrive om ski?
Cervantes' beskrivelse er klossete, slik det gjerne blir når man forsøker å forklare et fenomen man ikke forstår. Men selv de innfødte har innimellom hatt vansker for å sette ord på fenomenet.

I den norske nasjonalmytologien dukker skiløperen ren og nyfødt ut av skogen, før han taust plukker opp et saftglass og forsvinner ut på neste sløyfe av femmila. Det er ikke en posisjon som umiddelbart inviterer til litteratur. Det er liksom noe ved langrennet som unndrar seg ord.

Likefullt er tradisjonen for skibøker like gammel som sporten selv. Ja, man kan til og med argumentere for at det er bøkene som skaper sporten. Moderne norsk langrenn er umulig å se for seg uten grunntekster som Fridtjof Nansens «På ski over Grønland» (1890) eller Fritz Huitfeldts «Lærebog i skiløbning» (1896). Etter dem følger det en hærskare skibiografier, som igjen og igjen formulerer sportens evangelium: Nøysomhet, utholdenhet, frisk luft, lykken ved å slå svenskene.

Nytt de siste tiårene er skibøker med et eksplisitt intellektuelt prosjekt. Tor Bomann-Larsens «Den evige sne» (1993) beskrev langrennets betydning for norsk selvfølelse og nasjonsbygging. Thor Gotaas' store skihistorie «Først i løypa» (2003, ny utgave 2010) er rik på saksopplysninger, men svak på de brede historiske forutsetningene. Det får man til gjengjeld rikelig av i Rune Slagstads «(Sporten)» (2008), hvor langrennet får sin behørige plass i professorens store koordinatsystem for den norske åndens utvikling.

Men fortsatt har det manglet en bok om ski som kombinerer innlevelse med analyse; nærhet til sporten med distanserende perspektiver. Denne boka har den svenske idéhistorikeren Sverker Sörlin nå forsøkt å skrive.


Svenskens tilnærmingsmetode
er uvant i skiboksammenheng, selv om det sammensatte grepet hans ikke er uten forbilder i idrettslitteraturen ellers.

Dels er boka en sosiologisk og skihistorisk drøfting av forutsetningene for den norske langrenns-suksessen. Dels er den en slags modernisert utøverbiografi, med forelskede portretter av både Bjørgen og Northug. Dels et stykke memoarlitteratur, basert på Sörlins egne minner fra tida som konkurranseløper i ungdommen. Men framfor alt er boka en reportasje: om den norske landslagstroppens forberedelser til VM — og om forfatterens usannsynlige forsøk på å trene sammen med det norske landslaget, for en siste gang å forsøke å sprenge rammene for sin yteevne, i en spurt med selveste Petter Northug.

«Åk själv, gubbjävel!», skal den svenske langrennslegenden Arthur Häggblad ha sagt en gang til en bedrevitende tilskuer. Sverker Sörlin har tatt den kommentaren til følge.

For en norsk leser er det ikke helt lett å skjønne den fulle litterære rekkevidden av dette grepet. Sörlin er ingen hvemsomhelst i svensk sammenheng: merittert akademiker, blant annet forfatter av en lærd flerbinds europeisk idéhistorie, og samtidig profilert spaltist i Dagens Nyheter. Forsøk å se for deg Trond Berg Eriksen i sykkeldrakt, forrest i feltet under sommertreningen mens han uten spor av andpustenhet diskuterer skiteknikk med Vibeke Skofterud, og du begynner å nærme deg. (Jeg vet: likevel ikke helt lett.)

« «Kroppens geni. Marit, Petter og langrenn som lidenskap» »

Sverker Sjölin

Resultatet av Sörlins bestrebelser er det hittil mest ambisiøse boklige forsøket på å forstå selve skisportens vesen, skrevet av en mann som ikke nøler med å sitere Wittgenstein eller Spinoza når han mener det trengs.

Sörlins bok har allerede fått norske kritikere og skifolk til å tørke en tåre av takknemlighet: «Det måtte en svenske til for å forstå norsk langrenn», snufser Vegard Ulvang.

Begeistringen er ikke vanskelig å forstå, og ikke bare fordi Sörlins kjærlighet til det norske er så åpenbar. «Kroppens geni» er et klokt forsvar for taus kunnskap og reflektert praksis, den formen for visdom som finnes i kroppen, og som vinnes ved å handle, ikke lese.

I tillegg er boka åpenbart god på det langrennsfaglige: Beskrivelsen av framveksten av den «norske» treningsmodellen, med vekt på mengde og «rolig langkjøring» i forsesongen, er lysende — særlig når den koples med forfatterens egen skildring av endeløs myrløping med Petter Northug (Aslak Sira Myhre kan med fordel inviteres med neste gang).

Like fullt er det slående hvor tradisjonell analysen i boka i siste instans er: Skigåing er noe ekte og opprinnelig, knyttet til livet nær naturen og på gården. Skigåing er en rotnorsk virksomhet. Skigåing (selv i den moderne toppidrettsvarianten) er sunt og sant — det å strekke kroppen sin til det ytterste handler om å gjenoppdage seg selv som menneske, og ens plass i den store sammenhengen.

Sörlin skriver et sted at det finnes en skiløpingens politikk, og at den er anarkistisk. Men etter å ha lest boka hans føles det mer nærliggende å melde seg rett inn i Senterpartiet.

Ikke at det er noe galt med det. Men jeg griper meg innimellom i å savne Cervantes' skremte og forundrede blikk, ved synet av nordmennene som hadde spent et stykke treteknologi på beina og plutselig forandret både ganglag og væremåte; blitt til en truende flokk av halvskapninger på isen — dels mennesker, dels maskiner — i skjev og rytmisk haltende gange mot de skipbrudne.

Jeg skal forsøke å ha det bildet i hodet når jeg ser fellesstarten på femmila neste søndag.