«REPUBLIKANSK MONARK»: President Emmanuel Macron som militær øverstkommanderende på Avenue des Champs-Elysées 14. mai. Han har nøye tenkt ut en rolle som opphøyet statssjef. Foto: Reuters / NTB Scanpix / Michel Euler.
«REPUBLIKANSK MONARK»: President Emmanuel Macron som militær øverstkommanderende på Avenue des Champs-Elysées 14. mai. Han har nøye tenkt ut en rolle som opphøyet statssjef. Foto: Reuters / NTB Scanpix / Michel Euler.Vis mer

Parlamentsvalget i Frankrike

Eneveldig Macron

Når president Emmanuel Macron i Frankrike får all politisk makt uten støtte fra et flertall i folket er det neppe bra for folkestyret, skriver Einar Hagvaag,

Kommentar

President Emmanuel Macron fullførte denne søndagen sitt oppsiktsvekkende arbeid med å rive ned det sedvanlige partimønsteret i Frankrike. I andre omgang av valget til Nasjonalforsamlinga vant han reint flertall for sitt ennå uferdige parti, Republikken på Marsj! (LRM). Han vant riktignok ikke så knusende som meningsmålingene hadde spådd den siste uka, men det holder i massevis. Han trenger ikke engang hjelp fra sine allierte i Demokratisk Bevegelse (MoDem), partiet til justisminister François Bayrou, for å oppnå flertall for sine lovforslag og reformer.

Politisk er president Emmanuel Macron dermed i teorien allmektig. Flere har allerede døpt ham «Napoléon IV». Og den unge presidenten har på forhånd nøye tenkt ut hvordan han skal fylle rollen som statssjef. Når man blir Republikkens president, må man oppføre seg som en president, har han forklart. I den måneden han har fylt vervet, har han oppført seg opphøyet, som en Charles de Gaulle eller François Mitterrand, ikke som «hyper-presidenten» Nicolas Sarkozy eller den «normale presidenten» François Hollande. Mens han gikk i lære som rådgiver i Elysée-palasset under Hollande, lærte han hva en president ikke skal gjøre ved å studere Sarkozy og Hollande.

Macron spiller rollen som «republikansk monark» godt. På en måned har han gjort et overbevisende inntrykk i Frankrike i sine mange møter med utenlandske ledere, som forbundskansler Angela Merkel i Tyskland og statsminister Theresa May i Storbritannia, og han har stått opp mot president Donald Trump i USA. Dette er viktig i Frankrike, hvor mange føler seg ydmyket av Tysklands framgang på alle felt. Den glødende EU-tilhengeren Macron lover å få Frankrike tilbake i et mer likeverdig lederskap med Tyskland i EU.

Men, det virkelig tunge arbeidet gjenstår. Han har lovt å «fornye» Frankrike. Landet tynges av en tung og dyr stat. Statsbudsjettet er øyensynlig umulig å få i balanse. Antall arbeidsledige, særlig blant unge, er vedvarende høy. Økonomien står i stampe. Deler av samfunnet er svært så gammeldags og trenger sårt modernisering, midt iblant verdensledende franske nyvinninger. Det første krafttaket som Macron har lovt, er å reformere det stivbeinte arbeidslivet og få opp produktiviteten og konkurransekraften. Det hjelper med reint parlamentarisk flertall, men det kan raskt føre til opprør fra fagbevegelsene. Macron har sett et forbilde i «den nordiske modellen», med samarbeid mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og staten. Men det er usikkert hvordan dette lar seg gjennomføre i det franske samfunnet.

Det som svekker Macron og hans politiske parti er valgdeltakelsen. Et klart flertall av velgerne, 56,6 prosent, valgte å ikke velge. Det varsler krise for et demokrati. Mange tok nok utfallet for avgjort på forhånd og derfor lot være å delta, men likevel. Statsminister Édouard Philippe måtte på valgkvelden innrømme:

- Når folk avstår fra å stemme er det aldri gode nyheter for et demokrati. Men regjeringa tolker dette som en brennende forpliktelse til å lykkes. Fra og med i kveld, er det på tide at presidentens flertall starter arbeidet, sa han.

Philippe har forstått. Dersom han og Macron ikke, med et dundrende flertall, klarer å løse dagliglivets vansker for folk flest, gjør deres svake folkelige legitimitet dem sårbare. De er ikke valgt av et flertall av velgerne.

Men, fra et mindretall av velgerne, og klart påvirket av ei valgordning hvor man i 577 valgkretser velger en eneste folkevalgt i to omganger, vant Macrons overlegent. Så langt opptellingene var kommet før midnatt hadde han støtte fra 361 deputerte. Av disse har MoDem fått 42 seter i Nasjonalforsamlinga. Med dette flertallet har Macron, og Philippe, et trygt flertall i ryggen. Men deres folkevalgte er i stor grad en flokk politiske nybegynnere, som det ikke nødvendigvis er så lett å holde styr på. LRM skal holde et slags «grunnkurs i parlamentarisme» for de nyvalgte.

Bayrou og MoDem har fått betalt for å støtte Macron tidlig i valgkampen, og kanskje dermed gi Macron den oppturen som førte ham til Elysée. Med 42 i salen er MoDem en styrke i egen kraft, og Bayrou har aldri vært mulig å temme, hesteoppdretter som han er i fransk Baskerland. Nå ser han Macron i den rollen han alltid hadde drømt om å spille.

De konservative Republikanerne (LR) «har reddet møblene», som det sies, de får 126 seter, halvparten av hva de hadde, men dobbelt så mange som de fryktet å få i forrige uke. Partiet er splittet og må velge mellom samarbeid med Macron eller full opposisjon. LR er likevel det største opposisjonspartiet.

Sosialistpartiet (PS) er helt knust. Generalsekretær Jean-Christophe Cambadélis gikk av på valgkvelden. «Venstresida må endre alt, i form som i grunnlag», sa han. PS hadde reint flertall og endte nå på 46 seter sammen med forbundsfeller. Likevel er det det største partiet på venstresida.

Det merkverdige med frammarsjen til Macron, hans «verken høyre eller venstre», et snålt og egentlig umulig «opprør fra midten», er hvordan han i dette valget har tatt vinden ut av seilene til ytterfløyene. Marine Le Pen og hennes Nasjonal Front (FN) på ytre høyre har gjort et dårlig valg, etter å ha kommet til andre omgang i president-valget og tapt for Macron. FN får bare 8 seter, og det er ikke nok til å danne egen parlamentarisk gruppe. På ytre venstre klarer Jean-Luc Mélenchon med 26 innvalgte for Det Opprørske Frankrike (LFI) sammen med sine «fiende-venner» i Kommunistpartiet (PCF) å danne gruppe. Men de blir mindre enn sosialistene.

Så langt har ynglingen Emmanuel Macron vunnet i alle prøver, på noen få måneder. Men det skal store krefter til for å endevende tunge Frankrike. Og å være eneveldig er ikke lett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook