ÅRETS BESTE: Chris Tvedt vant nylig Rivertonprisen - eller Den gyldne revolver - for årets beste krimlitterære verk. En sjanger å ta på alvor?

Foto: Morten Holm / Scanpix
ÅRETS BESTE: Chris Tvedt vant nylig Rivertonprisen - eller Den gyldne revolver - for årets beste krimlitterære verk. En sjanger å ta på alvor? Foto: Morten Holm / ScanpixVis mer

Er det grunn til å ta krimlitteraturen på alvor?

På sporet av en sjanger.

Da Riverton-prisen ble delt ut kort tid før påske, holdt klubbens president, professor Hans H. Skei, en liten statistisk oppsummering av krimåret 2010.

Han slo fast at 35 av fjorårets bestselgere var kriminalromaner.

Juryen hadde vurdert 38 norske kandidater. 15 av dem var skrevet av 14 debutanter, hvorav to kvinner, ti av tidligere Riverton-vinnere, seks av kvinnelige forfattere.

Én av bøkene var en dokumentarbok, nærmere bestemt Ivo de Figueiredos bok «Mysteriet Ingeborg Køber». Blant bøkene var 10-15 politiromaner. Bøkenes hovedpersoner var ellers advokater, journalister eller vanlige borgere. De fleste romanene foregikk i storbyer, noen få i innlandet. 25 bøker kom ut på de tre store forlagene, Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm, de andre på sju mindre forlag.

Er det grunn til å ta kriminallitteraturen på alvor? Svaret burde være selvsagt.

Likevel er det grunn til å merke seg at de avisene som selv regner seg som de mest kulturelt bevisste, Morgenbladet og Klassekampen, knapt anmelder eller omtaler krim.

I motsetning til disse to, utga den danske avisa Information nylig et eget, massivt krimbilag, med presentasjon av en rekke av de nyere danske og svenske forfatterne i sjangeren, pluss flere interessante artikler om krim'ens historie og litterære betydning. Spørsmålet om krim bør tas på alvor gjennomstrømmer magasinet, og svaret er fra redaksjonens side er et rungende ja. Et annet spørsmål er hva som særpreger den nye nordiske bølgen. Ti fagfolk svarer og har stort sett to forslag; skildringer av det særegne, skandinaviske landskapet og opptattheten av aktuelle samfunnsproblemer.

Men kommer krimlitteraturen noen gang til å bli hevet opp på Parnasset, eller er den for alltid dømt til å leve sitt liv i skyggenes dal? Den danske forfatteren Susanne Staun slår an tonen i Informations krimbilag med klagesangen: «En krim krever et mord og en oppklaring. Hvordan pokker kan det forhindre noen i å begå god litteratur?»

I samme åndedrag er det verdt å sitere Ebba Witt-Brattström, svensk professor i litteratur-vitenskap og mangeåring medlem av den svenske nordisk råd-juryen. Til Klassekampen sier hun at Nordisk Råd-prisen bør åpne for flere sjangrer, for eksempel krim:

- Krimsjangeren har gjort mer for å spre litteratur over landegrensene enn det Nordisk Råds litteraturpris har gjort, sier hun.

Krim tiltrekker seg både unge og eldre lesere. Denne uka anmelder vi to romaner om aldrende detektiver. I USA er dette en egen sjanger, representert i to bind med såkalt «geezer noir» (geezer, i betydningen eksentrisk, gammel person), «Damn Near Dead» og «Live Noir or Die Trying».

Leif GW Perssons helt Lars Martin Johansson er omtrent på alder med forfatteren selv, og mens han ligger på sykehuset, får han en beskjed «fra han gærne professoren oppe i Rikspolisstyrelsen, han som pleier å sitte i Efterlyst og snakke en masse piss».

Med andre ord; en hilsen fra forfatteren til sin hovedperson: «Han sa at du ikke måtte være urolig. Selv hadde han visst hatt både blodpropper og hjerneblødninger. Pluss en rekke hjerteinfarkt.»

Krim eller ikke, man skriver ut fra egen erfaring.