Er det utidig å sitte alene ved bordet?

Terje ble best i oktober.

(Dagbladet.no): Terje Tørrisplass er skogsarbeider på trettiende året, friluftsentusiast og har en fortid som omreisende brettseiler.

Og nå har han - endelig - blitt månedens poet på Diktkammeret.

Frustrert

- Det har vel hendt de siste par åra at jeg har kjent på denne månedlige utvelgelsen som mer frustrasjonsskapende enn inspirerende. Kammerånden er jo slik at det er svært vanskeleg å forhalde seg nøkternt distansert til denne månadlege seansen, forteller han.

I snart fem år har han skrevet dikt på Diktkammeret, og fire ganger har han vært blant finalistene. Men aldri før vinner.

Diktkammeret er Dagbladet.nos forum for diktskriving, hvor du kan både skrive egne dikt og kommentere andres. Tørrisplass oppdaget kammeret i desember 2003.

- Og det var vel der og da det beste som kunne hendt meg. Jeg er sikker på at jeg ikke ville hatt den samme utviklinga uavhengig av Diktkammeret, og jeg kan ikke helt se for meg hvor jeg kunne ha vært skrivemessig, sier han.

Verden rundt som surfer

FRILUFTSMANN: Terje Tørrisplass er svært friluftsinteressert, noe som er tydelig i diktene han skriver. Her sammen med valpen Jonas i landskapet som gir inspirasjon til mange av dikta. Foto: PRIVAT Vis mer

Tørrisplass var bare 12 år da han begynte å skrive dikt, etter å ha blitt bergtatt av Nordahl Griegs «Morgen over Finnmarksvidden» i en norsktime. Han ser diktet som en slags mentor for måten han har brukt tida på siden, for det har blitt svært mye friluftsliv ved siden av skrivingen.

Foruten harejakt og skogsarbeid, reiste han verden rundt for å brettseile på 80-tallet, og testet bølgene både ved Gibraltarstredet og Hawaii.

Mange av diktene er også direkte inspirert av friluftsinteressen.

Rød tråd

Månedens vinnerdikt, som åpner med setningen «Er det utidig å sitje einsam ved dette bordet?», er en bearbeidet versjon av et dikt han publiserte første gang forrige vinter. Da brukte han nicket Albin Rudal, en slags variant av Pablo Neruda, som også er en inspirasjonskilde til diktet.

Hans nye nick er Abak Shol, inspirert av et skår i landskapet på åsen der han bor, som blir kalt Abakshøl.

Tematikken i diktet går som en rød tråd gjennom det meste han skriver:

- Refleksjoner rundt individets tilpasning. For meg et tema det kjennes nødvendig å skrive om, forteller han.

Juryens kommentar til diktet:

Å vera eit menneske i verda. Kor mange dikt handlar ikkje om det? Men det å fundera over sin posisjon og over verda, treng ikkje vera noko resignert eller passivt. Som Piet Hein så klokeleg har sagt: ”Folk som vil forbedre hele verden, kan med hell starte i dens centrum og begynde med sig selv.”

I diktet ”Walking around” byrjar Pablo Neruda slik: ”Det hender eg trøytnar av å vera til.” Ja, me kjenner oss igjen, både i den linja og i den linja som opnar dette diktet: ”under verdas nærvær”. Det vert så mykje, og det pressar oss av og til ned, slik at me kjenner oss ”under” verdas massive nærvær. Og mylder.

Men me kjenner likevel eit stort ansvar. Me veit at me bør vera sosiale og samfunnsmedvitne. Er det då utidig av oss å trekkja oss attende og tenkja litt over sakene i einsemd og ro? Dette diktet tek opp denne klassiske problemstillinga, som mellom anna Olav H. Hauge òg vender attende til. I månadens dikt vert diktet sitt eg’ gjennom uventa bilete identifisert med omverda og dei andre.

Me ser nærast korleis menneskemassar trengjer seg inn i kroppen, ja, inn i kroppens aller viktigaste organ og symbol på kjensler. Og me nikkar gjenkjennande til setninga ”Som om det avsindige er noko å applaudere”. For det er jo det som skjer. Heile, heile tida. Men verre skal det bli. For når mennesket utvidar perspektivet, og strekkjer seg ut over kloden sine hav og identifiserer seg med denne kloden sitt store våte element, og den lagnaden som dette går imot, då kjem menneska myldrande der òg med sine båtar og sin eksos og tømer sitt avfall i kjølvatnet.

Me kjem inn i denne problemstillinga og me kjenner korleis teksten dreg oss inn i ein kropp og i kjenslene sitt sentrum og korleis det heile vert utvida att og strekkjer seg ut over kloden. Og me seglar svarlause vidare på diktet sitt stille hav. Vel vitande om at det eg har skrive her, bare er ein måte å sjå dette diktet sin båt på. Men ei merkeleg kjensle av at einsemder kan vera felles.

For juryen: Helge Torvund.

I juryen satt også Birgitte Mandelid, Kristian Rishøi og Marie L. Kleve