STERK ROMAN: Gaute Heivoll har skrevet sin beste roman hittil, i en bok der hans eget liv går inn i fiksjonen. Foto: Mathilde Helene Pettersen
STERK ROMAN: Gaute Heivoll har skrevet sin beste roman hittil, i en bok der hans eget liv går inn i fiksjonen. Foto: Mathilde Helene PettersenVis mer

Er dette bokhøstens store sensasjon?

Bedre kan det ikke gjøres.

||| ANMELDELSE: Sommeren 1978 ble den lille bygda Finsland utenfor Kristiansand herostratisk berømt. En pyroman herjet bygda i det som skulle bli en av norgeshistoriens mest smertelige pyromansaker.

Natten til 5. juni var den verste av dem alle. Det gamle ekteparet Johanna og Olav holdt på å omkomme i et flammehav. Dagen før ble Gaute Heivoll døpt i kirken i den lille bygda.

Heivoll vokste opp med historien om brannene. De blir så formende for hans liv, at han nå har bestemt seg for å rekonstruere historien. Det er utgangspunktet for «Før jeg brenner ned».

Gaute Heivoll har i sin åttende utgivelse gjort som mange andre samtidsforfattere. Han tar utgangspunkt i eget liv og biografi, for å skrive skjønnlitteratur. Det er særdeles elegant gjort, i en roman som må bli Heivolls endelige gjennombrudd. Romanen åpner med brannatten, da det gamle ekteparet våkner i et flammehav, og ser en skikkelse forsvinne: Pyromanen. Hvem var han egentlig? Hva skjedde med brannofrene? Hva skjedde med Gaute som ble født inn i den lamslåtte, livredde bygda?

Thrilleraktig Det er noe thrilleraktig ved denne boka. Heivoll intervjuer de gamle i bygda, han finner brev, leser avisutdrag, gjengir utdrag fra sin farmors dagbok. Av disse fragmentene skriver han seg bokstavelig talt inn i denne skjebnesommeren. Han dikter seg inn i livet til pyromanens mor. Til pyromanen selv. Dermed blir det også en fortelling om kunstens vesen, og en intelligent, reflektert og vakker kommentar til forholdet mellom fiksjon og virkelighet.

«Før jeg brenner ned» er også en oppvekst,- og kunstnerroman. Heivoll rekonstruerer sin egen biografi. Fra han lå i bagvognen inne bilen, mens moren og faren sto lamslåtte og så på restene etter nabohuset.

Han forteller at han var en flink snill gutt som gjorde alt han ble bedt om, men med et hemmelig liv i bøkenes verden. Bondestudenten som kom til Oslo i farfars frakk for å studere jus. Som leverer blankt på eksamensdagen, og som lyver for sin døende far at han fikk en laud. Det er en av bokas mange nydelige passasjer. Heivoll som nesten mister grepet om eget liv, og som knoter ned sine første litterære setninger på en lottokupong. Skamfullt.

Forfatteri og pyroman Heivoll parallellfører sitt eget liv med pyromanens. Hadde Heivoll vært en dårligere forfatter kunne dette blitt et konstruert privat melodrama.

Nå blir det en nervepirrende formfullendt roman. Om barndomslandskap. Om tunge skjebner. Om sambygdingen som hundre år tidligere ble sprengt i lufta av dynamitt, og moren som samler restene av sin sønn. Slik Heivoll nå samler rester av et tredve år gammelt drama for å rekonstruere sin og bygdas fortelling. Bedre kan det ikke gjøres.