Foto: Paul A. Hebert / Invision / AP / NTB Scanpix
Foto: Paul A. Hebert / Invision / AP / NTB ScanpixVis mer

Er Knopfler mer relevant som gitarhelt enn noen gang?

Og mer Dire Straits-leflende enn på lenge.

ALBUM: Populærmusikkens veier er uransakelige. Slik har det seg at Mark Knopfler, muligens, aldri har vært en mer aktet gitarhelt enn han er i dag.

Og da snakker vi ikke trofaste, jevnaldrende fans av Knopfler selv, men blant en generasjon med artister og lyttere som vokste opp med «Brothers In Arms» på kassett eller som husstandens kanskje første CD-anskaffelse. Vi som tilhører en generasjonen som absorberte «Money For Nothing»- og «Walk Of Life»-videoene på MTV i påvirkelig alder og som på mange måter har appropriert dette like mye som vår musikk som våre foreldres. Samme sak for Tom Petty og «Free Fallin?», forresten.

Utstudert dovenhet Tidens tann jobber på, og spiser seg ufortrødent rundt som en automatisk gressklipper på våre evige popkulturelle jaktmarker. Det vi gidder å huske er gullet. Det er som om den siste kjedelige fasen av Dire Straits (Valle Hovin i 1992, gjeeeeeesp) og et utall lett generiske soloplater og samarbeidprosjekter fra Knopfler ikke har hendt.

Det vi vil huske er Knopfler som sertifisert gitarhelt 1978-1985. Dire Straits som kult band. «Sultans Of Swing», selv om den er ihjelspilt.

« «Tracker» »

Mark Knopfler

4

Plateselskap

Universal Music

Oppskriften: J.J. Cale og Chet Atkins, nord-engelsk arbeidsetikk, pubrock og litt Gilmour-Pink Floyd knadd sammen og spilt med utstudert dovenhet.

Arven etter Knopfler Du finner igjen Knopfler-arven på The War On Drugs-skivene (hør for eksempel tittelsporet på «Lost In The Dream»), i de sløyeste, døsigste øyeblikkene på Kurt Viles «Wakin on a Pretty Daze» og i det cleane, avmålte gitarsoundet til Real Estate — der har du tre relativt ferske eksempler på steder i pitchforkosfæren der arven etter Knopfler lever videre, blant musikere som ser respektfullt på Knopfler og føler et nivå av eierskap til musikken hans.

Så er jo ikke en slik posisjon, eller refleksjoner rundt grunnlaget for denne posisjonen, noen garanti for at en ny soloplate fra Mark Knopfler føles oppsiktsvekkende god eller spesielt relevant. Vi må være såpass ærlige å si at det som oftest er liten grunn til overdreven begeistring når en ny Knopfler-plate melder sin ankomst. Her er forventningene lave til nyhetsverdi og innovativ sprengkraft.

Pliktoppfyllende Den veletablerte, voksne Knopfler-estetikk blir ikke utfordret nå heller: Han er ikke en Neil Young som liker å rote rundt i de spontane konseptplaters grøftekanter, her er en artist som er bevisst på å oppfylle de formalistiske kravene som han selv har bidratt til å sementere gjennom en snart 40-årig karriere.

«Tracker» sneier innom de fleste kjente spor i Knopfler-katalogen:

Den oppløftende førstesingelen «Beryl» hinter sterkt og selvbevisst til «Sultans Of Swing», at det er et tegn på vitalitet og friskhet er selvsagt rocknostalgiens paradoks. Åpningslåten «Laughs and Jokes and Drinks and Smokes» henter fram de keltiske vendingene som har vært en del av solo-Knopflers grunnstillinger helt siden «Local Hero»-soundtracket i 1983. «Basil» putrer av gårde med den samme dovenheten og stemningen som tittelsporet fra «Brothers In Arms». «River Towns» kunne han spart til neste duoplate med Emmylou Harris. På «Broken Bones» er han laidback, småfunky J.J. Cale-disippel. «Lights Of Taormina» kunne nesten vært en nyere Dylan-låt, de er fortsatt gode kompiser over 30 år etter «Infidels»-innspillingen som Knopfler co-produserte.

Ellers, i det store og hele, saktmodige og velformede ballader i krysningpunktet mellom britisk folk og Nashville-inspirasjon, kneppende fingre over Stratocaster-strengene og klimprende akustisk vellyd, like pent og betagende som det kan føles begivenhetsløst og forutsigbart.

Ekkoer fra 1985 Så det er bare å legge vekk War On Drugs-spillelista og høre på the real thing?

Nja, men konklusjonen er uansett at Knopfler har laget en av sine mest åpenlyst Dire Straits-leflende plater på mange år, til glede for både gamle og halvgamle tilhengere: Ekkoer fra 1985 ringer mykt og smukt utover langstrakte landskap, og gir nostalgisk og melankolsk klangbunn hos de av oss som har sluttet å telle voksenpoeng og våger å sette pris på roen og den modne refleksjonen i denne musikken, akkurat som foreldrene våre gjorde for 30 år siden.

«Tracker» er kanskje ikke platen som kommer til å røske deg ut av en evemtuell dormende Knopfler-lidenskap, men den byr på nok innfallsporter til å kunne vekke barndomsminner og reposisjonere Knopfler som en relevant gitarhelt for enda flere, selv om det røde pannebåndet og den svart-røde countryskjorta fra «Walk Of Life» ikke lenger er i bruk og ingen av oss egentlig lenger har behov for MTV.  

Mark Knopfler - mer Dire Straits-leflende enn på lenge. Vis mer