REGIME-SKIFTE: Bare tida vil vise hvem som er sterkest. President Recep Tayyip Erdogan forsøker å gravlegge den sekulære republikken som Mustafa Kemal grunnla i 1923. Enn så lenge kikker Atatürk ham over skuldra. Foto: Kayhan Ozer / AP / NTB Scanpix
REGIME-SKIFTE: Bare tida vil vise hvem som er sterkest. President Recep Tayyip Erdogan forsøker å gravlegge den sekulære republikken som Mustafa Kemal grunnla i 1923. Enn så lenge kikker Atatürk ham over skuldra. Foto: Kayhan Ozer / AP / NTB ScanpixVis mer

Erdogan gravlegger Atatürks republikk

President Recep Tayyip Erdogan er i ferd med å ødelegge det som han i stor grad har vært med på å utvikle, det moderne demokratiet i Tyrkia.

Kommentar

Den strengt sekulære og parlamentariske republikken som Mustafa Kemal grunnla i 1923, kunne saktens trenge utlufting da det islamsk-konservative Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP) vant valget i 2002 og Recep Tayyip Erdogan ble statsminister året etter. Plaget av parlamentarisk stampe, stadig innblanding fra de militære, svulmende korrupsjon og økonomisk virvar trengte republikken nytt blod. Erdogan og AKP ryddet opp i mye av dette.

Mange snakket om et «tyrkisk forbilde», der demokrati og islam var forenelige. Og økonomien fikk et kraftig oppsving. Fra 2005 har Tyrkia vært søkerland til EU, og Erdogan har tilpasset landet til kravene. Så må flere av EU-lederne ta skylda for å ha latt Tyrkia sitte på venteværelset i det uendelige.

Men fra ungdomsopprøret i Gezi-parken i Istanbul i 2013, var det tydelig hvordan Erdogan for lengst hadde slått inn på en mer autoritær sti. Han trakk landet vekk fra en europeisk politisk kultur, han ville endre den sekulære staten, AKP var ikke lenger et muslimsk svar på kristelig-demokratene lenger vest, han trakk landet inn i den politiske kulturen i Midtøsten, han søkte eneveldig og varig makt. I søndagens folkeavstemning har han langt på vei fått dette innskrevet i Grunnloven.

«Det gamle Tyrkia døde 17. april. Gravferda vil finne sted i Anitkabir.» Dette kunne man lese i den regjeringstro avisa Yeni Akit søndag kveld, da utfallet var kunngjort. Anitkabir er mausoleet til Mustafa Kemal, kalt «Atatürk», altså Tyrkernes Far». Erdogan har likt å sammenlikne seg med «landsfaderen», og helst overgå ham. Samtidig vil han avsekularisere Kemals livsverk. «Dere kjenner de lovene som ble skrevet av to fyllikker», sa Erdogan i et partimøte i mai 2013 om Kemal og hans statsminister, Ismet Inönü. Og så dyrker Erdogan en slags ny-osmansk kultur. Vi er vitne til et regime-skifte, intet mindre.

Kan man skifte politisk regime i et land med støtte fra bare 51,41 prosent av folket? Eller bedre, spurt motsatt: Bør man gjennomføre et regime-skifte med 48,59 prosent av folket imot seg? Svaret på det første er ja, og svaret på det andre er nei. Vi skal ikke nevne et tysk tilfelle av regime-skifte fra forrige århundre, som ble gjennomført med støtte fra et mindretall,og endte med katastrofale følger, fordi det ville være å overdrive og ta i bruk det brannfarlige språket til Erdogan.

Erdogan er en politisk pyroman. «Min nasjon sto oppreist og udelt. 16. april var en seier for hele Tyrkia», sa han før stemmene var ferdig opptalt søndag. Men han har delt folket på midten i elskere og hatere. Han har, etter først å ha forhandlet om en historisk fred med landets kurdiske mindretall, gått til krig mot kurderne i Syria og hjemme. I Syria er han i krig mot regimet til president Bashar al-Assad, men også mot kurderne som USA og Russland har bruk for i krigen mot Den Islamske Staten (IS), som Erdogan tidligere har støttet, men som han nå hevder å krige mot. Han skjeller ut sine tidligere venner i EU, og vil innføre dødsstraff for å gi dem en på trynet.

Dette er den nye sultanen som vokter strategiske Bosporos. Han blir det ikke enkelt å forholde seg til for noen i verden, men verst blir det for tyrkerne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook