Et flerkulturelt Bunads-Norge

Bunaden samler Norge til fest. Men samtidig viser den hvordan vi kan opprettholde enhet gjennom et stort mangfold. Det lover godt for det flerkulturelle Norge.

Bjørkeblader, blomster og bunader hører mai til, og særlig 17. mai. Mens bjørkebladene springer ut i skogen og blomstene i skog og parker, lyser byenes og bygdenes veier og gater av fargerike bunader på nasjonaldagen. De siste tiårene har salget av bunader eksplodert, særlig blant kvinner mellom 20 og 30 år. Omkring 60 prosent av alle norske kvinner og et voksende antall menn har en bunad i skapet. Og det hele tilsvarer en pengeverdi på rundt 30 milliarder kroner. Ingen skal følgelig beskylde oss for at vi snur på skillingen i klesveien. Alt i alt regner man med at en tredel har drakten. Det tilsvarende antallet for Sverige er seks prosent. Hva er det med Norge og bunad?

FOLKEDRAKTER TIL FEST finnes over hele verden, mest populære er de i små nasjoner, så som de baltiske, i Skottland og i Norge - og i flerkulturelle riker som staten søker å forvandle til nasjonalstater, så som i det tidligere Sovjetunionen og i dagens Tyrkia. Ennskjønt, det er tvilsomt om de er populære i slike riker. Der brukes de snarere mer eller mindre på statens diktat for å markere enhet tross forskjeller. Men også i Norge har staten i det minste et par fingre i bunadsstakken. Klesdrakten representerer et finurlig, komplisert og åpenbart ytterst vellykket møte mellom nasjonsbygging, nasjonal identitet, lokal forankring og personlig stolthet og velvære.

I 1900 VAR DET bare fire bunadskledte kvinner i Kristiania. Den ivrigste var Hulda Garborg, som også opplevde å bli nektet adgang på restaurant på grunn av sin klesdrakt. I 1903 utga hun boka Norske Klædebunader , og preget dermed både termen og klærne. Hun var en slags Ivar Aasen i klesveien, samlet og standardiserte mønstre, utsmykning og snitt.

Dette var midt i kampen for nasjonal, kulturell selvstendighet, og bunaden bekreftet nordmennene som frie bønder. Nå er det Kulturdepartementets «Bunads- og folkedraktsråd» som passer på at ikke hva som helst kalles bunad - og at den bæres med verdighet. Norges Bondeungdoms medlemmer er blitt anbefalt at de ikke bruker sminke eller øredobber sammen med bunad. Og i mai 2002 skrev Dagbladet at dronning Sonja fikk påpakning fordi hun gikk med solbriller og bunad.

MEN PURITANISMEN kommer ikke bare fra det statlige rådet. I 2001 kritiserte Tove Gulsvik i Norsk Husflidlag den vordende kronprinsesse Mette-Marit for å gå med en «fantasidrakt» i en konfirmasjon. Den liknet en bunad, men var det ikke.

Bunaden er møtested for flere interesser: Husfliden hadde i mange år nærmest monopol på produksjon av bunader. Den har tett samarbeid med Bunads- og folkedraktsrådet, som pussig nok har en tendens til å erklære de dyreste og mest forseggjorte bunadene som «mest ekte» når det står strid mellom to eller flere drakter. Det gjorde det i Numedalen; striden splittet både bygd og familier.

DET STÅR OGSÅ om store penger: I 2003 omsatte bunadsindustrien for 730 millioner kroner. Men da var det flere produsenter om beinet.

Aching het en kineser som kom til Norge på slutten av 1980-tallet. Han begynte på bunadkurs, skiftet navn til John Helge Dahl - ingen vil vel kjøpe bunader av en kineser - og åpnet «Norske Bunader» på Drammensveien. Han benytter de foreskrevne materialene og mønstrene, men draktene sys i Shanghai, noe som gjør dem langt billigere enn Husflidens.

FLERKULTURELL: Bunaden er selv så mangfoldig at den blir flerkulturell - og den kan brukes av alle. Foto: Truls Brekke Vis mer

Dette falt flere tungt for brystet. Tidligere redaktør av tidsskriftet Norsk Husflid, Nina Granlund Sæther, uttalte til Dagbladet 16. desember at utenlandske kvinner syr annerledes.

«Det er dialekter i bunadssøm,» hevdet hun, «som i musikk og språk». For, som hun sier samme sted: «Bunaden er et hellig plagg».OG DERMED ER vi tilbake til bunadens posisjon som både lokal og nasjonal, som så vel riksspråk og dialekt - og som både bruksplagg og symbol, på grensen til det religiøse. «Norge var et rike, det skal bli et folk,» slik lyder det i Henrik Ibsens Kongsemnerne : «Trønder sto mot vikværing, agdeværing mot hordalending, hologalending mot sogndøl; alle skal være ett herefter, og alle skal vite med seg selv og skjønne at de er ett!»

BÅDE HOS IBSEN og i historien ble Norge samlet til ett rike. Men det er et rike der innbyggerne fortsatt har dyp, lokal forankring. Bunaden uttrykker denne tvetydighet.

Derfor sammenlikner den sørafrikanske sosialantropologen Julian Kramer i boka Den norske væremåten (Oslo 1984) 17. mai med markering av stammeidentiteter i sitt hjemland: Begge steder er det først og fremst kvinner som viser fram sine lokale røtter, begge steder gjøres dette med fargerike klær. Og i alle fall i Norge skaper denne markering av «stammeidentitet» en nasjonalfølelse. KANSKJE DET OGSÅ er derfor bunaden appellerer til hver i sær av brukerne.

«De unge har funnet ut at de ikke kler seg ut, men kler på seg en tradisjon,» sa Tove Gulsvik til Dagbladet 16. desember. «Verden vokser inn i oss. Dette er trygghet mellom alle inntrykkene. Bunaden viser at du har en identitet, den viser at du er noe i mylderet.» Bunadens «hellighet», for å bruke Granlund Sæthers uttrykk, knytter i likhet med alle hellige ritualer, den enkelte til noe større - og bekrefter ens identitet både som person og som del av et fellesskap. Men bytt ut ordet «bunad» med «muslimsk hodeplagg» i sitatet ovenfor, og du får en uttalelse som mange unge, muslimske kvinner i Vesten vil kunne skrive under på.

Når det er valgt frivillig, viser også hodeplagget «at du er noe i mylderet».

SIDEN BUNADEN HAR så store lokale variasjoner og slik viser at mange forskjellige kulturer og tradisjoner kan leve innen én og samme stat - og feire Grunnlovsdagen i fred og fordragelighet, lover bunadens popularitet godt for det flerkulturelle Norge.

Det er plass til mange flere «hellige» drakter enn de omkring 400 bunadstypene som er registrert.

TREDJE GENERASJONS INNVANDRER: Prinsesse Märtha markerer kongehusets samhørighet med folket gjennom sin bunad.
LOKALT: Russisk folkedrakt i 17. mai-toget er også markering av lokal forankring.