STASMINISTER: 20 aviser med Aftenposten i bresjen prøver å få de unge til å stemme, men mestrer ikke LOL-faktoren, skriver Emil Flatø. For de uinnvidde er LOL kort for Laughing Out Loud. Skjermbilde: Arbeiderpartiet
STASMINISTER: 20 aviser med Aftenposten i bresjen prøver å få de unge til å stemme, men mestrer ikke LOL-faktoren, skriver Emil Flatø. For de uinnvidde er LOL kort for Laughing Out Loud. Skjermbilde: ArbeiderpartietVis mer

Et LOL fenger mer enn 1000 overveide ord

LOL-faktoren har nådd politikken.

Kommentar

Norske medier har ikke for vane å aksjonere. Fellesaksjoner som spenner over halve rikspressen (les: hele Schibsted-konsernet) har knapt skjedd før. Men i går ryddet tre landsdekkende aviser forsida for kampanjen Min stemme 2013. Enda flere av de 20 avisene som er med brukte leder- eller kommentarplass, gjerne signert sjefredaktøren, til å henvende seg til de unge.

«Er politiske debatter uinteressante?» spør kampanjen. Aftenpostens forsøk på å sprite opp debatten var å smelle en pekefinger over hele forsiden i går: «Nesten halvparten under 30 år stemmer ikke ved valg. Hva kan du gjøre med det?» Inne i avisa sto en lengre sak om hvordan ungdommen bør bekymre seg for de makroøkonomiske framtidsscenariene i Perspektivmeldingen. Mm, snacks.

To dager tidligere klarte Jens Stoltenberg oppsiktsvekkende nok å fylle forsida til VG med en sak han og valgkampapparatet hadde regissert selv. Han hadde forstått noe viktig der han satte seg i taxien sin.

Nye medier gir nye politiske kommunikasjonsformer. Den perfekte stormen det alltid vises til, er tv-debatten mellom Nixon og Kennedy i 1960. Nixon versus Kennedy ble sendt både på tv og på radio. Etter debatten lente lytterne mer mot Nixon, og titterne (flertallet) mot Kennedy. Det var helt tydelig at tv-en brakte Kennedy til makta. Men mer fundamentalt: Formatet krevde mye mer av politikernes personlighet og karisma. Og den ga de pene fjes et fortrinn foran de kloke ord.

Hva gjør sosiale medier, vår tids tv, med den politiske kommunikasjonen? En god teori er at det tilgodeser en ny måte å kommunisere på - litt som hvordan klikktallene har endret journalistikken. La oss kalle det LOL-faktoren - det morsomme, drøye og absurde vinner fram.

LOL-faktoren forklarer hvordan Stoltenberg fikk sin forside. Taxistuntet var uventet, utvilsomt LOL, og det ble belønnet med bred oppmerksomhet (selv om også statsministeren måtte se seg slått på VGTV av Jan-Arthur (15) som bader med en kjempehval).

Og hvorfor var SV-kampanjen #norskeverdier en flopp? Enkelt. Det var ikke noe morsomt. Bildet av Per Sandberg som får en innvandrerklem var derimot H-Y-S-T-E-R-I-S-K, og plutselig satt det folk på venstresiden og måtte erkjenne at Frp vant debatten uansett hvor problematisk innvandringspolitikken deres måtte være.

Ikke minst forklarer LOL-faktoren tankegangen bak Changemakers nettkampanje i fjor. Organisasjonen prøvde å få finansminister Sigbjørn Johnsen til å innføre land-for-land-rapportering for norske selskaper. Kampanjen het «Hundrevis av grunner til å digge Siggy Johnsen». «Fordi han skyter laser med øynene», var en grunn. «Han scorer alltid på straffe», var en annen. Dessuten: «Han presenterer alltid statsbudsjettet i tide».Helt upolitisk; utrolig LOL. Og virkningsfullt. Lovforslaget gikk gjennom.

Her har Min stemme 2013 noe å lære. Det er først og fremst en nettkampanje, visstnok. På minstemme2013.no kan folk oppgi sine grunner til å stemme. Opplegget har ikke akkurat et legendepotensiale som forsvarer den historiske romslige bruken av spalteplass kampanjen fikk på papir. Under «Kjente stemmer» finner vi bare 7, blant dem Petter Northug og Newton-programleder Selda Ekiz (tror de 18-åringer ser på barne-tv?).

Det eneste lyspunktet er at vi får lese grunnen til Christian Lolland (23).

Men budskapet er jo såre enkelt: Stem! Når så få nyanser skal formidles, gjenstår mye rom til å lolle.

Hva med: «Alle som ikke stemmer (er voldtektsmenn)»?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook