KREVER KREFTER: Å være i Nav-systemet krever krefter. Til å slåss og føre saken sin fram, skriver artikkelforfatteren.
KREVER KREFTER: Å være i Nav-systemet krever krefter. Til å slåss og føre saken sin fram, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Et møte med Nav

Vi er mange som får hjelp av Nav, men det er sjeldent noe man deler med andre. Det er lett å føle seg dum, lat og utilstrekkelig.

Debattinnlegg

Nav-konsulenten min, «Kurt», beklaget at vi måtte bruke det kjipeste, knøttlille kontoret innerst i gangen - uten vinduer. «Kunsten å få folk til å føle seg betydningsfulle», tenkte jeg, trakk pusten dypt og gikk inn. Vi startet med å oppsummere: Bachelorgrad i boks, ny fastlege og ny psykolog. Greit nok. Så forteller jeg om siste praksiserfaring som jeg valgte å avbryte etter tre uker. Praksisplassen og jeg hadde nok litt for forskjellige meninger om hva slags oppgaver som var passende for meg, og hva slags støtte jeg trengte.

Jeg forteller i detaljer om det som har skjedd. Jeg gråter, er sint og engasjert. Svært underholdende, spør du meg. Men Kurt ser ikke på meg. Han ser på skjermen sin og noen tørre dokumenter. Først når jeg tørker en tåre gir han meg oppmerksomhet. Og jeg kjenner at nå lytter han, med troverdighet. Han er på min side.Framtida er åpen. Hva nå?Kurt sier at jeg har gått på avklaringspenger og behandling i fem år. Nå er det på tide at jeg blir avklart. Jeg er ikke helt sikker på hva avklart betyr, men det viser seg i samtalens fortsettelse å bety at vi må finne ordinært arbeid til meg. Skummelt og spennende. For jeg føler meg overhodet ikke avklart. Jeg går fortsatt i behandling og er noe uerfaren i arbeidslivet. Det går framover, men det er et stykke igjen. Planen er å prøve meg på arbeid i 50 prosent i starten og så får vi se. Men hvordan kommer vi dit spør jeg?

Kurt tegner og forteller om hundrevis av tiltak og skjema: Arbeid med bistand, jobbklubb, skjermet, ordinær eller tilrettelagt arbeid etc. Jeg blir enda mer usikker og rådvill. Hva passer for meg? Vi bestemmer oss (under tvil) for arbeid med bistand. Kurt forklarer: Det skal gi: «hensiktsmessig og nødvendig bistand med sikte på å integrere personer med nedsatt arbeidsevne i ordinært arbeidsliv. Tiltaket kan tilby deg en personlig tilrettelegger som tar utgangspunkt i dine behov, interesser og evner, og som kan hjelpe deg med å finne en jobb du mester og trives i».Jeg skjønner det sånn halvveis. Nå gjenstår bare å fylle ut skjema, vente på svar, lage ny aktivitetsplan og se hva som skjer ...

Jeg er takknemlig for all hjelp jeg får fra Nav. Jeg har hatt en del saksbehandlere opp gjennom åra, og noen av dem har jeg samarbeidet godt med. Men jeg synes Nav er et avansert og vanskelig system. Og hva jeg lengter etter aller mest: Å bli helt ferdig med Nav-systemet.Når vi sitter foran PC-en ber konsulenten meg om hjelp: «Kan du bruke Google?», «Hvordan får jeg vekk denne tekstbobla?». Heldigvis er jeg PC-vant og nå er det jeg som hjelper Kurt. Han printer ut diverse skjema og sender meg hjem. Jeg har dysleksi og disse skjemaene krever dyktige folk. Jeg får spørre en venn om hjelp. Skjemaene spør om hensyn på arbeidsplassen, helsetilstand, kvalifikasjoner, egenskaper og interesser. En masse ting jeg er usikker på, men kanskje burde vite? «Vi står på terskelen til ei tid som preges av dem som våger åpenheten, og som tør å løfte fram andre. Omtanken er den nye effektiviteten», skriver Kathrine Aspaas i «Raushetens tid» (2012).

Vi er mange som får hjelp av Nav, men det er sjeldent noe man deler med andre. Jeg velger å dele noen av mine erfaringer i håp om at andre, både klienter og Nav-ansatte kan kjenne seg igjen. Det er lett å føle seg upersonlig behandlet. Det er lett å føle seg dum, lat og utilstrekkelig. Å være i Nav-systemet krever krefter. Til å slåss og føre saken sin fram.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook