Et slags vennskap

Usentimentalt og uforutsigbart om vennskap.

FILM: Å være som en magnet for andres blikk, særlig når man oppfatter seg som en alminnelig, kjedelig person, er tøft nok. Når man i tillegg er kortvokst og møter tilrop at typen «Hvor har du gjort av Snehvit?», er det grunn til å gå i hi.

Han søker isolasjonen på en nedlagt jernbanestasjon i en gudsforlatte landsby i New Jersey, dvergen Finbar McBride (Peter Dinklage) i Thomas McCarthys indie-film «The Station Agent». Stasjonen har han arvet etter sin eneste venn og arbeidsgiver, som plutselig falt død om. Den er velegnet for den ensomhetssøkendes mest ideelle hobby: Å telle tog som passerer.

Men der er flere ensomme sjeler i strøket: Joe (Bobby Cannavale), hurtigsnakkende og kontaktsøkende eier av en mobil kaffekiosk og Olivia (Patricia Clarkson), nyskilt kunstner som nettopp har mistet sitt barn i en ulykke. Disse tre rystes motvillig sammen, og til slutt oppstår et slags vennskap.

Dette er en film om ensomhet og vennskap, men milevis unna det forutsigbare. Den handler om å bli sett på egne premisser, uten å være obligatorisk objekt for nysgjerrige blikk. Når Fin på et sjeldent barbesøk drikker seg full, klatrer opp på barkrakken og roper: «Her er jeg! Bare glo!», er det han som vokser og de andre som krymper.

McCarthys manus og Dinklages tolkning av hovedpersonen er begge deler helt usentimentale. Resultatet er blitt en varm og vakker film som sitter lenge i bevisstheten.