EVENTYRLIG: Jan Wallentin pøser på med fantasi og kunnskap - kanskje litt i overkant. Foto: CAPPELEN DAMM
EVENTYRLIG: Jan Wallentin pøser på med fantasi og kunnskap - kanskje litt i overkant. Foto: CAPPELEN DAMMVis mer

Et stort fortellertalent, og en imponerende roman

Men Jan Wallentin burde begrenset seg.

ANMELDELSE: Jan Wallentin må være en belest mann. Hans debutroman «Strindbergs stjerne», som har solgt i store opplag i hjemlandet Sverige, er proppfull av kunnskap om alt fra norrøn mytologi og nazistiske symboler til jernbanelogistikk, sentralstimulerende kjemikalier, svensk polarhistorie og atomfysikk. Alle disse kunnskapene har Wallentin inkorporert i denne romanen.

At han har fått det til er imponerende. At han ikke har begrenset seg er synd for historien.

Korset og stjernen
Oppskriften er den samme som i Tolkiens berømte trilogi: En gammel gjenstand blir oppdaget ved en tilfeldighet. Gjenstanden har en delvis skjult historisk betydning, og denne betydningen er ikke blitt mindre med årene. Personen som finner gjenstanden kjenner ikke dens betydning, men det finnes det andre som gjør, og disse vil gjøre hva som helst for å få kloa i den. Dermed trekkes den intetanende hovedpersonen inn i et spill han ikke aner rekkevidden av.

Strindbergs stjerne Vis mer

I Wallentins roman er det to gjenstander, et kors og en stjerne. Den unge fysikeren Nils Strindberg kommer over gjenstandene på begynnelsen av 1900-tallet. Han oppdager at de får en magisk kraft når de settes sammen. Mange år seinere dukker korset opp i en gruve i Falun, sammen med en død person og noen merkelige inskripsjoner. Deretter havner det i hendene på bokens hovedperson, Don Titelman, historiker ved universitetet i Lund og notorisk pillemisbruker.

Sammen med en kvinnelig advokat jakter Titelman på sannheten om korset og stjernen, tett fulgt av de som hevder å være gjenstandenes rettmessige eiere, et slags kartell bestående av forrykte, gamle menn og en ung kvinne som får en til å tenke på Lisbeth Salander.

Begrenset av konvensjonene
Det er ingen tvil om at Jan Wallentin er et stort fortellertalent. Romanen er imponerende i sin omfangsrikhet og slett ikke uten underholdningsverdi. Likevel er det synd at han ikke i større grad har klart å løsrive seg fra sjangerkonvensjonene. Det virker snarere som om han har gjort alt han kan for å oppfylle dem alle som én, og det har gått aller mest utover karakterene. Dels ligner de til forveksling tilsvarende karakterer i tilsvarende bøker. Dels forblir de for vage og utydelige, selv om forfatteren har utstyrt dem med til dels oppsiktsvekkende egenskaper.

« «Strindbergs stjerne» »

Jan Wallentin

Størst konsekvenser får det for Don Titelman, den pillemisbrukende historikeren som er bokas hovedperson. Titelman virker merkelig nummen og avkoblet der han reiser rundt på jakt etter det som kan være en verdenshistorisk sensasjon. Hvis det alle de beroligende midlene som er årsaken burde forfatteren hjulpet ham ut av misbruket allerede på romanens første side.