Tvetydig: I vår forskning om norskhet blant elever på videregående skoler, finner vi usikkerhet om hva det etnisk norske er, skriver kronikkforfatteren.
Tvetydig: I vår forskning om norskhet blant elever på videregående skoler, finner vi usikkerhet om hva det etnisk norske er, skriver kronikkforfatteren.Vis mer

Etnisk norsk er ingen absolutt størrelse

Forvirring i det nasjonale fellesskapet.

Meninger

I vår forskning om norskhet blant elever på videregående skoler, finner vi usikkerhet om hva det etnisk norske er. Og frustrasjon over at uttrykket brukes uten å defineres, mens det ilegges ullent innhold, med ekskluderende effekt.

Ungdommene mestret å diskutere akkurat dette: Kan det «etnisk norske» være genetisk definert? Og hva betyr det for Anita, som har en mor som ble adoptert fra Sør-Korea, eller Nabeel som har besteforeldre som kom til Norge fra Pakistan på 70-tallet og en mor som kom til Norge som barn, eller for Justyna som kom til Norge fra Polen som 4-åring? For det gir liten mening for Maria, at hennes barndomsvenninne defineres ut. De to har jo vokst opp sammen. Deres erfaringer er naturlig nok både like og ulike – slik det alltid er mellom barn som vokser opp i ulike familier, med ulik økonomi, tro eller politisk ståsted.

Elevene beskrev ikke seg selv som etnisk norske, men som norske. Den nasjonale identiteten knytter 16- og17-åringene sammen, om enn på ulike vis. Oppslutningen om en genetisk definert etnisk norskhet, som en meningsfylt størrelse, var veldig lav blant de nesten 300 elevene i vår studie, selv om den også finnes. Det politiske landskapet, med et uavklart forhold mellom det (etnisk) norske som foranderlig, og som en absolutt størrelse basert på avstamning, preger også dagens unge.

Skolen er en mulighetsarena for å meisle videre på et godt samfunn, der norsk identitet sammen skapes gjennom tydelig forankring i historien, og et like tydelig framtidsrettet fokus. Dette krever rom for ulike fortellinger om norskhet. Den kristne fortellingen, med læstadianerne og metodistene, men også tros- og livssynsmangfoldet. For det norske er og har alltid vært, mer eller mindre, sammensatt og kontrastfylt.

Når forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, Asle Toje, i Brochmann II-utvalgets rapport skriver merknad om at etniske nordmenn i framtida vil komme i mindretall, så gjør han det på tvers av utvalgets enighet om at «majoritetsbefolkningen omfatter norskfødte som har én eller to norskfødte foreldre». Slik også Statistisk sentralbyrå (SSB) legger til grunn, vel vitende om at 250000 personer i Norge i dag har én norskfødt og én utenlandsfødt forelder.

Cathrine Sandnes etterspør en klar definisjon på «etnisk norsk». Det mangler klare definisjoner fra dem som mener at «etniske nordmenn» trues av innvandring, som Asle Toje og Lars Akerhaug. Isteden omtales framtidig innvandring – og barnebarna til arbeidsinnvandrerne fra 1970-tallet – som om dette var én meningsfylt gruppe. Ethvert forsøk på å definere etnisitet ut ifra avstamming over generasjoner, slik en definisjon som tar avstand fra SSB og flertallet i Brochmann II-utvalgets ståsted gjør, må nødvendigvis bære galt av sted. Aksel Braanen Sterri peker på noen av utfordringene ved et slikt resonnement, som også er integreringshemmende.

For vi vet fra genetisk forskning at folkegrupper ikke kan skilles absolutt fra hverandre. Gjennom historien har mennesker flyttet, innenfor landegrenser og over. Mennesker har også fått barn med hverandre, slik at spørsmål om avstamning fort blir veldig kompliserte, straks man beveger seg tre-fire-fem generasjoner bak i tid. Mange her til lands kan finne fram til sine slektstrær, men like mange møter hull og mysterier i kirkebøkene, eller gjennom rykter i slekten.

Det «etnisk norske» – som andre etniske grupper – er foranderlig, og ingen absolutt størrelse. Kampen for å forsvare det «etnisk norske» er i dag betent, aller mest fordi spørsmål om avstamming og hudfarge blir sauset sammen med spørsmål om kultur og religion. Et ønske om å beskytte det nasjonale fellesskap, slik jeg leser Tojes merknad, framstår som legitimt. Men budskapet utfordres av en uklar definisjon av «mindretallet av etniske nordmenn» det henvises til. Denne følger av en forståelse av nasjoner som statisk og uforanderlig over tid: kulturelt, verdimessig, men også med tanke på hudfarger. Sånn vet vi at det ikke er. Verdier om likestilling er ett eksempel på endring.

Også et kulturelt motivert forsvar for det nasjonale fellesskap, som hjørnestein for velferdsstatens solidaritetsordninger, kan framføres på en legitim måte. Men det er et problem å ikke ta avstand fra kategorisering basert på avstamming, der hudfarge blir et synlig element. Poenget om det «etnisk norske» framstår som unødvendig, dersom man ønsker å diskutere grunnleggende samhold mellom mennesker som lever i samme land.

Diskusjonen om det etnisk norske har overlappet med saker om tilbakekallelse av norsk statsborgerskap. Mye kunne sies om disse, men her bør man legge merke til reaksjonene som er kommet fra flere, som enten selv er kommet til Norge som barn eller er født i Norge av foreldre med innvandrerbakgrunn. Disse gir uttrykk for en gnagende usikkerhet: En opplevelse av at tilhørigheten til Norge settes mer på prøve i dag enn før.

Forvirringen som råder om det etnisk norske er ikke konstruktiv. Imidlertid kan fellesskapets kraft mobiliseres konstruktivt. Dette fordrer et oppgjør med hva slags forestillinger om fellesskapet den enkelte vil stille seg bak. Et nødvendig skritt er kritisk refleksjon over bruken av «etnisk norsk»: Mener man en norskfødt person, eller en med fire norskfødte besteforeldre, eller mener man hvit? Når og hvordan er dette relevant? SSBs tørre linje er at kategorier må være klare for å kunne brukes: Majoritetsbefolkningen består av dem som er født her – av én eller to norskfødte foreldre. Legger man dette til grunn, så er det rom for at et framtidsrettet nasjonalt fellesskap langsomt vokser fram.

Etnisitet er ikke en absolutt størrelse, men menneskers erfarte samhold i grupper er viktig og reelt. Dette er mobiliseringskraften nasjonalstater trekker på. Kongens inkluderende vi, der røtter innenlands og utenlands – «der hjertet er» – får sin legitime plass, uttrykker en visjon om en dynamisk norskhet, som allerede finnes i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook