BLE SELV PASIENT: «Som helsearbeider var jeg vant til å hjelpe andre med å bli friske og gjenvinne funksjoner. Plutselig var jeg selv pasient, på avdelingen ved Oslo universitetssykehus hvor jeg startet min yrkeskarriere i helsevesenet», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
BLE SELV PASIENT: «Som helsearbeider var jeg vant til å hjelpe andre med å bli friske og gjenvinne funksjoner. Plutselig var jeg selv pasient, på avdelingen ved Oslo universitetssykehus hvor jeg startet min yrkeskarriere i helsevesenet», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Ett av menneskene bak tallene

Å bli satt ut av spill både med hensyn til sosialt liv, fysisk aktivitet og arbeidsliv, er den tøffeste jobben jeg noensinne har blitt satt til å takle.

Den siste tiden har det igjen vært fokus på Nav og dets brukere i media. Det svindles trygd for flere milliarder i året. Det blir stadig flere unge uføre. Det er altfor mange uføre. I disse oppslagene er det fokus på grupper og statistikk, ikke på enkeltmennesker. Men jeg er ett av menneskene bak tallene, en av dem som er arbeidsufør på grunn av en skade. Her er min historie.

Alle mennesker som blir alvorlig syke eller skadet i voksen alder har en «friskehistorie». Historien om hvem jeg var og hvordan jeg levde mitt liv fram til min sykehistorie inntraff. Jeg hadde opparbeidet meg god kompetanse som ergoterapeut og hadde landet i en lederstilling på et sykehus. Jeg levde sunt, var sosial, engasjert og travelt opptatt med selve livet! Men fra å være en fysisk, sosialt og arbeidsmessig aktiv jente, har jeg nå et hverdagsliv med store begrensninger på grunn av sterke smerter 24/7. Livet er snudd på hodet.

Høsten 2008 ble jeg endelig gravid! Vi var lykkelige! Lite visste vi at en av livets største lykker, å bli foreldre, skulle snu opp ned på min framtid. Vår framtid. Jeg skulle være en sunn og aktiv gravid. Men tidlig i svangerskapet fikk jeg invalidiserende bekkenløsning som utviklet seg, kort fortalt, til en varig skjelettskade i bekkenet med sterkt invalidiserende smerter og store begrensninger i hverdagen. Så tilfeldig rammer sykdom og skade. Den har forandret så mye i livet mitt, livet til samboeren min, livet jeg ønsket for sønnen vår.

Å bli skadet og satt ut av spill både med hensyn til sosialt liv, fysisk aktivitet og arbeidslivet er den tøffeste jobben jeg noensinne har blitt satt til å utføre og takle. Det er ikke med lett hjerte man må gi slipp på det livet man håpet og trodde at man skulle ha, inkludert å gi slipp på deltakelse i arbeidslivet. Som helsearbeider var jeg vant til å hjelpe andre med å bli friske og gjenvinne funksjoner. Plutselig var jeg selv pasient, på avdelingen ved Oslo universitetssykehus hvor jeg startet min yrkeskarriere i helsevesenet. Så ironisk og tilfeldig kan livet være.

Vår lille familie har måttet endre på mye i livene våre. Fra de store og små tiltakene som omfatter alle tre, til de små tingene som det for det meste er jeg som kjenner på kroppen. Til vår store sorg måtte vi selge seilbåten vår. Å være i en gyngende båt økte smertene markant. Vi måtte kjøpe ny, høy bil med automatgir fordi jeg ikke klarte å clutche og hadde problemer med å komme meg inn og ut av bilen. Jeg har blitt oppfordret av alle leger til ikke å få flere barn, da det kan forverre skaden. Og vi som begge ønsket oss minst to barn! I en hverdag der hver tur ut av huset, hver aktivitet med sønnen vår, hver eneste aktivitet må planlegges nøye, blir tanken på jobb veldig fjern. Når livet plutselig handler om å takle små hverdagslige ting uten å bli betydelig verre. Å snu seg i senga. Å gjøre sønnen min klar for barnehagen. Å kjøre til behandling. Å møte en venninne et par timer. Jeg har ikke tall på alt jeg har avlyst, takket nei til eller utsatt. Når jeg må legge inn minst to timer hvile mellom handling og henting av sønnen min i barnehagen, blir dagene fylt av planlegging. For alt jeg gjør øker smertene, og å ligge på siden er det eneste som lindrer noe. Jeg tror ikke jeg lå så mye på sofaen til sammen de 33 første åra av mitt liv som jeg har gjort de siste fire og et halvt!

Å bli sagt opp fra jobb fordi jeg hadde vært så lenge sykemeldt, var et kraftig slag for selvfølelsen. Hvem er jeg nå? Hvem mener andre at jeg er? Og da saksbehandleren på Nav sa at det var på tide å begynne å utrede uføretrygd, fikk selvfølelsen nok en knekk. For jeg er jo ikke en av dem! En av disse som blir så dårlig framstilt i media. En unnasluntrer som hever trygd. En som ikke gidder å jobbe fordi det er så lett å bli ufør. Jeg har jo en god høyskoleutdannelse, hadde en lederstilling og var stolt av jobben min! Jeg møtte egne, andres og samfunnets fordommer i døra. Dette medieskapte bildet av hvordan en arbeidsufør person er. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette bildet. Det er vondt å lese hvordan journalister framstiller - og folk oppfatter - brukerne av Nav. Man føler man må motbevise disse forutinntatte meningene og bidra til å gi et bedre bilde av hvem de arbeidsufør er. For sykdom og skade kan ramme hvem helst, i alle samfunnslag, alle yrkesgrupper, alle aldrer. Det finnes ikke noe sånt som «en typisk arbeidsufør person». Ikke alle sykdommer og skader er livsstilssykdommer eller selvforskyldte. Mange sykdommer og skader skyldes uflaks. Og uflaks kan ramme alle.

Fordommer gjør det stigmatiserende å være langtidssykemeldt og mottaker av arbeidsavklaringspenger. Etter at jeg mistet jobben, kan det være utfordrende å møte nye folk. For hva er noe av det første man spør hverandre om når man treffes for første gang? «Hva jobber du med?» Hva svarer man da? Flere av mine venner som jeg har diskutert dette med har indirekte oppfordret meg til å lyve. «Si at du er ergoterapeut.» «Si at du jobber med helse». Jeg tror ikke de mener at jeg burde skamme meg over å være sykemeldt. Men det sier noe om hvor tabu dette er. For når jeg sier at jeg er ufør, er det mange som avslutter samtalen der. De vet ikke hva de skal si. Noe av grunnen til at dette er tabu, mener jeg skyldes inntrykket media skaper av arbeidsuføre personer. Jeg føler at jeg, og mange med meg, ikke passer inn i dette bildet. Jeg er ung, ressurssterk og har et usynlig handikap.

I media kan man få inntrykk av at ingen av dem som får støtte fra Nav reelt er syke og arbeidsuføre. Alle er friske og arbeidsføre til det motsatte er grundig bevist. Men når man er reelt arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade, kan kampen for å bevise at man er syk eller skadet være en ekstra belastning i tillegg til den daglige kampen det er å leve med alvorlig sykdom eller skade. Det kan være vondt å si at man er sykemeldt når det blir mottatt med mistro. «Du ser jo så frisk ut!»

Jeg er heldig som har fått en «gave» i bytte for skaden: sønnen min! Han gjør det verdt å holde ut de tyngste dagene. Han gir meg identitet. Han gir livet mening. Han gir meg en livsoppgave når jeg ikke kan jobbe lenger.

Men jeg vil på ingen måte si meg enig i at det er enkelt å bli ufør. Når man omsider aksepterer vendingen livet har tatt og finner en måte å leve med sin sykdom eller skade på, har man vært igjennom utallige kamper, tap og sorger. Bak hver sak i Nav og bak tallene i media, står det et menneske, med sin friskehistorie og sin sykehistorie, med sine tap og hverdagskamper i møtet med alvorlig sykdom eller skade.

ARTIKKELFORFATTER: Lene Angeltveit. Vis mer