KRISE: EU arbeider med å få på plass partnerskap med afrikanske land for å få en slutt på strømmen av flyktninger på livsfarlig ferd over Middelhavet. Bildet er fra august 2016 av ei overfylt gummiflåte mellom Libya og Malta. Foto:  AFP / NTB Scanpix / Italias Røde Kors / YARA NARDI
KRISE: EU arbeider med å få på plass partnerskap med afrikanske land for å få en slutt på strømmen av flyktninger på livsfarlig ferd over Middelhavet. Bildet er fra august 2016 av ei overfylt gummiflåte mellom Libya og Malta. Foto:  AFP / NTB Scanpix / Italias Røde Kors / YARA NARDIVis mer

EU vil gå til rota av folkevandring

EU prøver nå å se og framfor alt gjøre noe med begge sidene av vår tids store folkevandring over Middelhavet, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Like før og etter årsskiftet kom flere flokker av båtflyktninger over Middelhavet til kysten rundt Málaga sør i Spania. Men der var det ikke plass i mottakene, og domstolene kunne ikke holde dem i varetektsfengsel, hvor det uansett heller ikke var plass, så de måtte bare slippes fri og overlates til Røde Kors og andre frivillige, som enten hjalp dem til husly og mat eller sendte dem til slekt og venner.

Da går det ikke lang tid før budskapet går tilbake til sørkysten av Middelhavet, hvor mange venter: «Nå er det frislepp her.» Dette er bare et siste, lite bilde på hvor hjelpeløs EU har vært i møtet med strømmen av flyktninger - asylsøkere med rett til beskyttelse såvel som økonomiske og sosiale flyktninger som søker arbeid og et bedre liv, et naturlig menneskelig ønske - som myndighetene slett ikke klarer å håndtere.

Strømmen av mennesker over Middelhavet til kysten i Europa, om lag 360 000 mennesker i 2016, har vist seg helt uhåndterlig for EU både til havs og på land. Nesten 5 000 mennesker antas å ha druknet under den farlige overfarten i fjor. På land er det ikke politisk vilje til å solidarisk dele byrdene ved å ta imot så mange; gjestfrihet er en dyd som ikke er rettferdig fordelt i EU.

Uansett har trykket vært for stort til å kunne hanskes med for EU-landene. Mange av dem som kommer har ikke krav på beskyttelse, får avslag på søknaden om asyl, men myndighetene klarer ikke å få sendt dem tilbake innen rimelig tid. Noen land har nektet å ta imot noen av sine avviste statsborgere. I Østerrike og Tyskland har det nylig kommet politiske forslag om å kutte eller stanse bistand til land som ikke vil ta imot egne borgere som EU har avvist. I Norge har Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet liknende forslag til vurdering for sine politiske programmer.

Kutt i bistand til land som ikke vil huse sine egne borgere er rimelig. Men statsborgerskapet for enkelte avviste er umulig å fastslå, til noen land er det umulig å sende folk tilbake på grunn av forholdene der og til noen land går bistanden til krefter som kjemper for å fremme menneskerettigheter og demokrati som neppe bør straffes. Uansett dreier dette seg ikke om så mange mennesker. De virkelig store utfordringene ligger annetsteds.

Vi snakker ikke her om krigsflyktninger fra Syria, Irak eller Afghanistan. Her dreier det seg om Afrika.

EU forsøker seg nå på noe som kalles migrasjonspartnerskap, et samarbeid med hjemlandene til flyktningene og gjennomfartslandene for å stanse mennesker på vandring før de legger ut på den livsfarlige reisa over Middelhavet. EU har pekt ut tre geografiske områder i Afrika som egentlig henger sammen: Sahel-beltet med området rundt Tsjadsjøen, Afrikas Horn og Nord-Afrika. Arbeidet begynte på et toppmøte i Valetta på Malta i november 2015. Et oppfølgingsmøte i Valetta kommer i mars. Malta har nå det halvårlige presidentskapet i EU som går på omgang, og migrasjon vil stå på toppen av dagsorden for Maltas regjering, som styrer ei øy som er oversvømt av fremmede.

Strømmen av flyktninger byr på så mange, så store og så sammensatte utfordringer at det krever mange og omfattende grep. EU har satt opp et stort fond for å gjøre noe med de grunnleggende årsakene til ulovlig innvandring til EU fra Afrika, nemlig fattigdom og mangel på arbeid. Det er utviklingshjelp for å få folk til å holde seg hjemme i stedet for å dra til Europa. I samme gate går EUs eksterne investeringsplan.

De partnerskapene som EU inngår er ikke en enkelt avtale, men snarere ei rekke med avtalte tiltak mellom EU og afrikanske land. EU åpner for lovlig innvandring, men dette knyttes ikke til en avtale med et land om å ta tilbake tvangsutsendte borgere, fordi de to spørsmålene kan sperre for hverandre. Hjemsending med tvang er ikke populært i hjemlandet. Lovlig innvandring til EU, om så bare av noen få tusen i hvert EU-land, kan bli vanskelig med innvandringsfiendtlige partier på frammarsj. Men begge deler er nødvendig. Innvandringsregler er ikke troverdige uten ordninger for tilbakesending ved tvang. Samtidig må det være åpne porter i muren for lovlig innvandring, ellers vil altfor mange ty til ulovlige virkemidler.

Tunisia blir det første landet i Nord-Afrika som får en avtale med EU om enklere adgang til visum, en avtale som migrasjonskommissær Dimitris Avramopoulos kaller «ambisiøs». Samtidig vil en avtale om tilbakesending dempe ulovlig innvandring fra Tunisia, sier han.

Tunisias nokså vellykkede innføring av demokrati etter «den arabiske våren» har gitt håp, men svak økonomi og fattigdom får mange tunisiere til å søke seg over Middelhavet. Landet har også et stort antall som har reist ut som «hellige krigere».

EU har pekt ut mange, og høyst ulike land, som krever ulike former for partnerskap. Burkina Faso, Kamerun, Tsjad, Gambia, Mali, Mauretania, Niger, Nigeria, Senegal, Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Somalia, Sør-Sudan, Tanzania, Uganda, Marokko, Algerie, Tunisia, Libya og Egypt byr på høyst ulike utfordringer. Et land som Libya har knapt noen regjering som det går an å samarbeide med.

EU vil først og fremst satse på frivillig hjemreise framfor tvang. De afrikanske regjeringene har ikke bare økonomiske motiver for å samarbeide, de ønsker også å beskytte sine borgere i EU som kan bli ofre for fremmedfrykt og -hat. Flere av dem har en felles fiende med EU i «hellige krigere».

Mange av disse landene har ikke pålitelige folkeregistre eller reisepapirer. En del av partnerskapene vil være å hjelpe dem å bygge opp folkeregistre og utstede pass. EU tenker også på å flytte saksbehandling av asyl-søknader og visum til kontorer i søkernes hjemland eller gjennomreiseland. Videre tilbyr EU hjelp med inter-afrikansk migrasjon. Mange av landene har bevegelsesfrihet seg imellom, men ofte i nokså uryddige former. Arbeidsinnvandring og -utvandring mellom afrikanske land vil kunne gi arbeidsplasser og mindre lyst på å dra til Europa.

Afrikanerne i EU sender hjem en masse penger, langt mer enn noen «Marshall-plan» kunne bidra med. I EU har man drøftet tiltak for å gjøre det billigere å sende penger lovlig. En tanke er også å bruke disse pengene på et eller annet vis som garanti for lån i deres hjemland til å skape eller utvikle bedrifter. Italia har et statlig fond som arbeider med dette.

Det siste året har EU arbeidet hektisk med partnerskapene, mange penger er allerede tildelt, og tiltakene kommer opp igjen på neste toppmøte. Men det vil opplagt ta tid før vi kan se hvordan dette virker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook