Europa i overgangsalderen

Innen 2050 kan Europas folketall bli redusert med hundre millioner. Vi går mot et samfunn med høy levealder og langvarig befolkningsnedgang. Filosofen Arne Næss har argumentert for at en global befolkningsnedgang kan være av det gode.

IKKE SIDEN SVARTEDAUDEN har folketallet i Europa gått ned. Men nå skjer det. De siste fem årene har verdensdelen vår ifølge FN mistet 74 000 innbyggere. Så langt har utsiktene til befolkningsnedgang bekymret den europeiske offentligheten. Men kanskje byr situasjonen i realiteten på en åpning for nye tanker? Innen 2050 kan Europas folketall ifølge FNs prognoser gå ned med hundre millioner, fra 729 til 628 millioner innbyggere. Og nedgangen vil mest sannsynlig fortsette de neste hundre årene, inntil befolkningen i 2150 når noe slikt som 517 millioner. Da kan Europas andel av verdens samlede befolkning være nede i 5,3 %, mot 12,2 % på tampen av årtusenskiftet. Vi befinner oss med andre ord i disse årene ved et vendepunkt av historisk betydning. Det dreier seg ikke bare om slutten på 600 års sammenhengende europeisk befolkningsvekst. Europa er først ute, men de neste 50 årene vil de andre verdensdelene for en stor del følge etter. Verdens befolkning ventes å stabilisere seg rundt 10 milliarder innbyggere en gang mellom 2050 og 2150. Spenningsmomentet ligger i Afrika.

SETT I PERSPEKTIV kan den demografiske utviklingen vi har foran oss sies å bestå i en tilbakevending til mer normale forhold. Europa har i perioden fra 1750 til 1950 hatt høyere andel av verdens befolkning enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Motsatt er det faktisk bare i perioden mellom 1850 og 1950 - i løpet av de siste to tusen årene - at færre enn 1 av 10 mennesker har bodd i Afrika. Etter 250 års global befolkningsøkning, hvor Jordens folketall har åttedoblet seg, er det bare naturlig at vi tror at vekst i befolkningen er det normale. Men det har det ikke alltid vært. De tusen årene fra år 1 til år 1000 sto Jordens folketall mer eller mindre stille. Først rundt år 1400 tok verdensbefolkningen til å øke systematisk. Tradisjonelt har befolkningsnedgang vært synonymt med dårlige tider. Sykdomsutbrudd, hungersnød, ugunstige klimatiske forhold - eller kolonisering. Det første århundret etter Columbus% oppdagelse av Amerika kan kontinentets innbyggertall ha gått ned fra 42 til 13 millioner, først og fremst på grunn av introduksjon av nye sykdommer. Årsakene til morgendagens befolkningsnedgang i Europa er andre. Men ennå har vi ikke kommet dit hen at tilbakegangen er resultat av en ønsket utvikling.

ETTERSOM EUROPA ER den første verdensdelen i nyere tid som vil oppleve befolkningsnedgang, er det naturlig at debatten om ønskeligheten av en slik utvikling starter her. I norsk sammenheng er Kåre Willoch en av de få som tar befolkningens størrelse opp til debatt. Han har etterlyst «en grundig gjennomgang av familiepolitikken, med sikte på å (. . .) medvirke til at flere tør å få så mange barn at samfunnet kan bli best mulig sikret gjennom kommende tider.» Det er fortjenstfullt av Willoch å fremstille den fremtidige befolkningsutviklingen her i landet som et resultat av politiske valg. Men det er uklart for meg hva som bekymrer ham. Jeg antar at han frykter for at Norges andel av verdens befolkning kan bli «for liten». For han mener vel ikke at verdens samlede befolkning kan bli for liten med det første? I løpet av denne nasjonens historie er det bare i en periode på knappe 150 år at vi som har bebodd dette landområdet har utgjort mer enn en promille av verdens befolkning. Den perioden, som fant sted fordi vi som andre vestlige land tidlig opplevde redusert dødelighet etterfulgt av reduserte barnetall, tok slutt rundt 1973. Vi kommer neppe dit igjen.

FILOSOFEN ARNE NÆSS er en av dem som har argumentert for at en global befolkningsnedgang faktisk kan være av det gode. I en av variantene av den dypøkologiske plattform, opprinnelig formulert av Næss og George Sessions i 1985, lyder det fjerde punktet: Full utfoldelse av enkeltmenneskets og kulturmangfoldets muligheter er forenlig med vesentlig reduksjon av menneskepopulasjonens størrelse. Bevarelse og videreutvikling av andre livsformers mangfold og rikdom forutsetter en slik reduksjon. På spørsmål om hvor stor verdensbefolkningen må være for å kunne opprettholde og videreutvikle et kulturelt mangfold på nivå med dagens, har Næss antydet 50 millioner. Det representerer altså et absolutt minimum - og svarer forøvrig omtrentlig til folketallet på Homers tid. Næss har sett for seg at befolkningsreduksjonen kan utspille seg i løpet av 500 til 1000 år.To eksempler er Gaia-forskeren James Lovelock og Paul Ehrlich, forfatteren av «The population Bomb». De foreslår henholdsvis 500 og 1500 millioner som passende befolkningsmål på lang sikt. Urealistisk? Det kan ved første øyekast se slik ut. Men hva sier ekspertene i FN om utviklingen på virkelig lang sikt? Scenarioene i rapporten World Population to 2300, publisert i fjor, spriker kraftig. Spennet fra laveste til høyeste estimat strekker seg fra 3,9 til 16,7 milliarder i 2150, og fra 2,3 til 36,4 milliarder mennesker i 2300. Midtalternativet antyder en befolkning på lang sikt på rundt 8- 9 milliarder. Fremskriver vi det laveste av disse estimatene enda et par hundre år, havner vi ikke langt unna Ehrlichs befolkning på 1500 millioner. Det later til at selv utopistene kan få et ord med i laget - på lang sikt.

FOR NORGES DEL oppgir rapporten en befolkning vekslende mellom 4,5 og 5 millioner som det mest sannsynlige de neste 300 årene, gitt dagens utvikling. Det forutsetter at kvinner i fruktbar alder fra neste århundre av hver føder gjennomsnittlig 2,06 barn. I motsetning til Europa forøvrig tegner det med andre ord per i dag til at befolkningen i Norge vil holde seg stabil de neste århundrene, snarere enn å synke. Det eneste som skiller det lave og det høye scenarioet fra midtalternativet, er 0,2 barn færre eller flere per kvinne. I alle scenarioene forutsettes det en jevnt økende levealder, inntil levealderen globalt om en tre hundre års tid når 95 år for menn og 97 år for kvinner (noe høyere for Norge).

DET NESTE europeiske hundreåret kan bli en overgangsfase mellom en periode med høy og vedvarende befolkningsvekst, og en periode med en mer stabil befolkning. Jeg finner det treffende å kalle denne fasen overgangsalderen. Flere av de assosiasjoner uttrykket gir opphav til er betegnende for et samfunn med høy levealder og langvarig befolkningsnedgang. I et slikt samfunn vil eldre og kvinner - og særlig kvinner i ufruktbar alder - utgjøre en forholdsvis stor andel av befolkningen. Det Arne Næss har foreslått, er simpelthen å forlenge denne fasen.Allerede det utopisk lange tidsperspektivet gjør det klart at Næss sitt standpunkt er del av en visjon om det gode samfunn. Tanken om en langvarig, betydelig befolkningsreduksjon, gjennomført på en demokratisk måte, vil bare være gjennomførbar i et verdenssamfunn preget av langsiktige perspektiver, stor grad av internasjonalt samkvem, lav vekting av egeninteresser, og et stadig på ny bekreftet samhold.