SENSURERT: Nick Uts ikoniske bilde av niåringen Kim Phuc, som flykter etter et napalm-angrep i Vietnam, skapte furore på Facebook i forrige måned. Foto: Nick Ut / AP / NTB Scanpix<div><br></div>
SENSURERT: Nick Uts ikoniske bilde av niåringen Kim Phuc, som flykter etter et napalm-angrep i Vietnam, skapte furore på Facebook i forrige måned. Foto: Nick Ut / AP / NTB Scanpix

Vis mer

Facebook viser ingen tegn til å ville lære

I altfor mange år har amerikanske IT-selskap kunnet fungere som «overredaktører» for brukernes ytringer. 

Meninger

Når jeg ser debatten i kjølvannet av Vietnam-bildet som ble slettet fra Tom Egelands Facebook-konto, kjenner jeg først og fremst en matt følelse av déjà vu. Har har vi nemlig vært før – mange ganger. Min egen interesse for temaet ble utløst av en mye omtalt sak i USA for åtte år siden, for eksempel.

Den gang hadde Apple avvist en parodi-app under henvisning til en klausul i bruksvilkårene som forbød angrep på politikere, og Steve Jobs helte bensin på bålet med følgende e-post til app-utvikleren: «Even though my personal political leanings are democratic, I think this app will be offensive to roughly half our customers. What’s the point?»

SENSURERT: «To elskere», et bilde innenfor den japanske kunstformen shunga av Suzuki Harunobu (1724-1770), som sto på trykk i Dagbladet i fjor, ble for mye for Facebook. Foto: Fine Art Images Vis mer

Hans nonchalante holdning opprørte mange mediefolk, og bedre ble det ikke da det i årene som fulgte dukket opp flere liknende saker. På denne tiden hadde Apple ambisjoner om å bli en ledende distributør av nyheter, og jeg var ikke alene om å frykte konsekvensene av et amerikansk «overredaktør»-regime.

I 2010 knesatte Jan Omdahl det som burde være gjeldende prinsipp for mediedistributører som Apple i denne avisen, da han skrev: «Det må være redaktørene som bestemmer hva som er akseptabelt innhold, ikke Steve Jobs». Sven Egil Omdal var også like velsignet klar i sin kommentarer til saken.

SENSURERT: Pierre Renoirs «Etter badet» ble ikke godkjent til bruk i en Facebook-annonse for boka «Krig, kunst og kollaps» fordi det «viste for mye hud eller henspilte på sex». Foto: Nasjonalmuseet Vis mer

Men innvendinger fra norske pressefolk hindret ikke Facebook, som etter hvert overtok Apples rolle som navet i digital mediedistribusjon, i å fjerne to bilder av en naken Fridtjof Nansen fra Aftenpostens Facebook-side i 2011. Deretter truet man med å slette avisens konto om noe liknende gjentok seg.

Selskapets nordiske talsmann, Jan Fredriksson, forsvarte avgjørelsen slik: «Vi bedømmer [ ...] ikke om dette handler om kunst kontra pornografi. Mange i den vestlige verden synes nok at dette er en ganske firkantet og strikt regel. Problematikken ligger i at Facebook skal tiltale alle kulturer, og i visse kulturer er nakenhet i seg selv veldig støtende.»

Det er lite som tyder på at dette hovedprinsippet er endret. Tvert imot: Siden 2011 har Facebook slettet fullstendig harmløse bilder av badende barn, kvinner som ammer, brystkreftopererte, europeiske kunstfotografier og altså historiske fotografier med samme begrunnelse.

Ser man bort fra voldsbruken er parallellene til karikaturstriden vanskelig å komme fra: Noen der ute, med et annet syn på (i dette tilfellet) nakenhet blir fornærmet av noe du publiserer, og derfor må du la være å publisere innholdet ditt.

Den siste ukens hendelser viser mer enn noe annet at Facebook ikke har lært og heller ikke viser tegn til å ville lære. Det er lett å forstå, i grunnen. Overskuddet vokser jo fra år til år, og det er lite som tyder på at man taper kunder eller omdømme over tid på slike saker.

Hva kan gjøres?

Tom Egeland lanserte et forslag om lokale redaktører på Facebook i et intervju i Dagens Næringsliv. Ved å ansette folk med slik kompetanse i Norge kunne Facebook rydde opp i misforståelser, og fjerne mistanken om at noe så viktig som ytringsfrihet på nettet blir forvaltet av algoritmer eller tilfeldige ansatte i land med lavt lønnsnivå.

Forslaget er godt, men går i mine øyne ikke langt nok. Selv om Facebook er dominerende, er selskapet på langt nær alene. Twitter har fremdeles mange brukere i Norge, og Googles virksomhet berører ytringsfriheten på utallige vis. Faktum er at det allerede eksisterer tiltak vi kan sette inn, og vi har lang historisk erfaring for at de er effektive.

Så vidt jeg vet var en av de første til å ta dette opp i Norge nettguruen Clay Shirky, som besøkte Nordiske Mediedager i 2011. I et lite påaktet intervju med NRK Beta påpeker Shirky at Facebook allerede er blitt for stort til at det kan straffes av markedet. Kundene har rett og slett ikke noe annet sted å gå, og derfor vil vi fortsette å se slik atferd fra selskapets side.

Ifølge Shirky er Facebook ikke bare vårt første virkelig globale medium. Selskapet er i ferd med å bli en «utility», like uunnværlig for samfunnets infrastruktur som leverandører av strøm og vann. Dets rolle er langt på vei å fungere som et felles ytringsrom på nettet – problemet er bare at rommet ikke er offentlig, men privat. Facebook er i sin fulle juridiske (om ikke moralske) rett til å forby nakenhet på et generelt grunnlag, religiøs satire eller bilder av katter for den saks skyld.

Løsningen er innlysende, mener Shirky. Når markedet svikter og forbrukermakten settes ut av spill, må myndighetene gripe inn. Og her nytter det ikke med lokale, norske tiltak. Et overnasjonalt selskap vil måtte håndteres på overnasjonalt nivå. Hvilket i vårt tilfelle vil si EU.

Ja, du leste riktig. Utskjelte, byråkratiske, topptunge EU. Som nettopp har gått på en historisk kjempesmell, men som til tross for feil og mangler faktisk har stilt seg på brukernes side mot IT-kjempene. Det ser vi bl.a. innen personvernet, med det reviderte personverndirektivet, forhandlingene om «Safe Harbor»-avtalen med USA og dommen fra 2014 som tvang Google til å innføre «retten til å bli glemt» på nettet.

I tråd med Shirkys idé foreslår jeg altså at Tom Egelands sak løftes opp på politisk nivå. Politikere som hittil har sluppet unna med å henvise til at Facebook har jusen på sin side (jeg har spurt flere opp gjennom årene, og det er alltid svaret jeg har fått) må tvinges til å tenke gjennom om jusen i dette tilfellet er god nok.

De naturlige pådriverne i denne prosessen er mediene og deres organisasjoner, for øvrig. Selv om norske aviser har knyttet seg tett opp mot Facebook de senere årene, er de og blir de våre fremste fanebærere for den frie ytring. Det er ennå tid til å handle.

Alternativet er at vi akker og oier oss over Facebooks oppførsel noen uker til, før vi glemmer hele saken og fortsetter som før. Helt til selskapet gjør noe liknende igjen. Det er en strategi som får meg til å tenke på salig Jobs’ ord i sakens anledning: «What’s the point?»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook