Fant stemmen sin

- Hjelpes meg, nå ble jeg helt satt ut, skriver Inger Margrethe Sørlie.

(Dagbladet.no): Hun ble kåret til månedens poet for mai - samme måned som hun rundet 50.

- Da får en unektelig noen tanker om fortid, nåtid og fremtid. Slik ble dette prosadiktet til, forteller hun om «Alt hun så var postmannen».

Postmann og eventyr

Det er inspirert av et kjent eventyr. Som liten slukte nemlig maipoeten alle eventyr.

- Samtidig gikk jeg og ventet på postmannen, forteller hun.

- Jeg hadde sendt inn et manus til Cappelen og fått beskjed om at det var sendt videre til konsulent. Postmannen og postkassa ble plutselig veldig viktig, smiler Inger Margrethe.

Jeg forteller henne at da juryen begynte å snakke om diktet hennes, var det ingen stopp.

- Det prosadiktet var liksom mest en skriveøvelse, og så klarte dere ikke å slutte å snakke om det!

Mer skriving

Hun trengte ikke vente forgjeves på postmannen. Han bragte etter hvert en konsulentuttalelse på manuset Inger Margrethe jobber med for tida.

- Jeg har hatt disposisjonen liggende i skuffen i to år, men nå fant jeg stemmen min, forteller hun.

- Det var en positiv og lærerik uttalelse, og med et spørsmål om jeg ville legge ned mer tid og krefter på skrivinga enn jeg hittil har gjort. Det må jeg jo finne ut av, men jeg prioriterer skriving nå i sommer.

Tidlig på\'n

Hun skrev sitt første prosadikt for et år siden, etter at hun hadde forelsket seg i Baudelaires prosadikt. Men sitt første dikt skrev Inger Margrethe før hun var ti. I ungdomstida skrev hun sanger til gitaren og pianoet. De siste fem årene har hun tatt fram skrivinga igjen og hatt noen tekster på trykk i aviser.

For et år siden klikket hun seg inn på Diktkammeret for å utvikle skrivinga videre.

- Jeg har lært veldig mye her inne. Det er et levende forum hvor kommentarer, kritikk og tilbakemeldinger betyr mye. Det å ha en fagperson bak som gir konstruktive kommentarer virker veldig innspirende på skrivinga, samtidig er leksjonene et unikt verktøy til å prøve ut nye ting. Jeg leker mye når jeg skriver.

Flere uttrykk

Hun har jobbet mange år i helsesektoren, men etter hvert fikk hun behov for å bruke kreativiteten sin mer. Dermed ble det utdanning innen med forming og kunsthåndtverk, tre år i malerlære, og nå: studier i estetikk på Blindern.

- Jeg liker å koble sammen ord, musikk og bilde, forteller hun.

Og reiser:

- Jeg drømmer om å skrive en sonette og så drømmer jeg om å bo et halvt år i Italia, mens regningene blir betalt, smiler Inger Margrethe.

Les diktet

Alt hun så var postmannen

Hun våknet av en rytmisk dunking. Hun visste ikke hvilken tid på døgnet det var, hvilket år eller hvilken årstid det var. Hun tasset barføtt ut i rommet, gikk gjennom alle rommene, gikk opp trappen. Det sa dunk, dunk. Hun trodde bestemt hun hadde en rokk. Det hadde hun ikke. Hun tasset ned trappen. Det sa dunk, dunk. Hun undret seg over denne vedvarende dunkingen mens hun gikk ut hoveddøren. Hun så opp mot huset. Hun trodde bestemt det hadde et tårn eller spir. Det hadde det ikke. Hun så oppover veggen og lette etter rosehekken som skulle sno seg oppetter veggene. Hun så ingen rosehekk. Alt hun så var postmannen og katten som kom og strøk seg mot leggene. Hun løftet den opp og la øret mot kattekroppen. Det sa dunk, dunk. Brått kjente hun sulten hugge i magen.

Jurybegrunnelsen

Den merkelege tittelen kan lett få oss lett til å assosiera feilaktig i retning av Pablo Neruda, men når ein les denne teksten nokre gonger, er det nok ein langt eldre litterær figur som stig fram for lesaren. Ei jente eller kvinne vaknar av ein dunkelyd. Ho er tidsforvirra, men står opp og tassar rundt i bygningen. Ho saknar ein rokk, og ho kjenner ikkje att huset. Ho går ut og ser på det. Saknar tårnet, spiret, rosehekken. Det er som om diktet skildrar ei oppvakning frå eit anna liv, ei anna tid, og det å verta kasta inn i vår udekorerte tid. Dunkemotivet skapar eit sug og eit driv i diktet. Av det ho saknar forstår me at ho kan ha sove i hundre år. Kven kan ho då ha drøymt at ho var? Og kvar vart rosehekken av? Og brått vert det dei tinga som sanseleg er der som kjem i framgrunnen, i motsetnad til det som er fråverande; postmannen og katten som stryk seg mot henne. Er det ei jente som vaknar som kvinne? Endeleg finn ho fram til kjelda for dunkinga. Det er eit hjarte! Ho har eit liv å eta av.

For juryen,

Helge Torvund.

HELLERISTNINGER: Inger Margrethe Sørlie foran gamle tegn i stein.
I ROMA: På tur sammen med far for noen år tilbake. - Jeg drømmer om å bo et halvt år i Italia, mens regningene blir betalt, smiler hun.