ORIGINAL: Den iranske dramatikeren Nassim Soleimanpour har skrevet et oppsiktvekkende monologstykke basert på egen erfaring som «fange» i sitt eget hjemland. FOTO: OSLO INTERNASJONALE TEATER
ORIGINAL: Den iranske dramatikeren Nassim Soleimanpour har skrevet et oppsiktvekkende monologstykke basert på egen erfaring som «fange» i sitt eget hjemland. FOTO: OSLO INTERNASJONALE TEATERVis mer

Farlig iransk «kanindrama»

Iranske Nassim Soleimanpour har vakt oppsikt med «White Rabbit, Red Rabbit» i land etter land det siste året. Nå står Oslo for tur.

Hva gjør en regimekritisk iransk dramatiker som er underlagt sensur og nektet pass og utreisetillatelse?

Svar: Skriver.

SEKS: Seks tekst-uforberedte skuespillere skal i aksjon i hver sin «White Rabbit, Red Rabbit»-forestilling i Oslo. Det starter med (f.v.) Kate Pendry på Cafeteatret / Nordic Black Theatre i kveld, videre Mohammad Mirzazadeh på Litteraturhuset (5. mars), Iram Haq på Black Box (6.), Sarah Ramin Osmundsen på Det Norske Teatret (matiné, 7.), Mariann Hole på Torshovteatret (8.) og Mats Eldøen på Det Andre Teatret (10. mars) ALLE FOTO: OSLO INTERNASJONALE TEATER/THEA STEEN. Vis mer

Nassim Soleimanpour (30) skrev det oppsiktsvekkende monologstykket «White Rabbit, Red Rabbit» mens han var låst til hjembyen Teheran. I fjor hadde det urpremiere i New York, og etter et års triumfferd blant annet på festivaler i Edinburgh og Toronto, blir det norgespremiere i Oslo i kveld.

Hvem styrer?
Ikke uventet handler «White Rabbit, Red Rabbit» om enkeltmennesket i styrende krefters vold, og stiller ubehagelige spørsmål om både de styrende og de styrte. Oslo Internasjonale Teater setter det opp i samarbeid med seks av hovedstadens scener, og spiller seks forestillinger.

Seks ulike skuespillere skal i ilden, og får først utlevert teksten og et sett instruksjoner når forestillingen begynner.

—Stykket bygger på min egen situasjon i de fem åra da jeg skrev det, sier Nassim Soleimanpour på telefon fra Teheran og forklarer:

—Fordi jeg hadde nektet å avtjene obligatorisk, toårig militærtjeneste, fikk jeg ikke pass. Det er sånn det funker i Iran, og dermed visste jeg at jeg ikke ville kunne reise med stykket mitt. Så jeg bestemte meg for å forme det som et slags spill som verken trenger prøver eller regi. Det krever bare en tekst-uforberedt skuespiller til hver forestilling.

IRAM HAQ: Black Box. Vis mer

—Hvordan fikk du stykket gjennom den statlige iranske sensuren?

—Det skulle ikke spilles i Iran, og da var ikke sensur noen problemstilling. Men så fort du vil vise eller publisere noe i Iran, finnes det noen røde streker, noen grenser som du bør ta hensyn til.

Innfløkt
—Hva kan du si om forholdet mellom iranske kunstnere og myndighetene i Teheran?

MARIANN HOLE: Torshovteatret. Vis mer

—Det er en lang og innfløkt historie. På den ene siden er det ikke så ille, det er ikke sånn at alle kunstnere her har myndighetenes gevær rettet mot hodet hele tida.

Men: Man kan ikke skrive hva man vil.

MATS ELDØEN: Det Andre Teatret. Vis mer

Det finnes sensurregler og det kan være farlig å trosse dem. Men framfor alt er Iran inne i en historisk periode der hovedproblemstillingen dreier seg om noe større og viktigere enn forholdet mellom myndighetene, teateret og kunsten: Om vanlige menneskers liv og eksistens.

—Hva med din situasjon nå? Har du fortsatt ikke pass?

MOHAMMAD MIRZAZADEH: Litteraturhuset. Vis mer

—Jeg fikk pass for to måneder siden, etter en lang, dum historie. Etter at «White Rabbit, Red Rabbit» slo an i New York, begynte jeg å få gode tilbakemeldinger fra hele verden, og stykket skulle etter hvert opp i så mange land at jeg bestemte meg for å gjøre unna denne militærtjenesten. På grunn av en skade i venstre øye ble jeg dimmet, men jeg fikk passet.

—Er du i gang med nye stykker?

SARAH RAMIN OSMUNDSEN: Det Norske Teatret. Vis mer

—Ja, to. Det ene er et samarbeid med en gresk venn som bor i Canada, det andre er en monolog som bygger på strukturen i selskapsleken Mafia. Det første begynte vi på før «kaninene», men det har gått seint, og jeg vet ikke når noen av dem blir ferdige.