Farvel til gaveøkonomien?

UNIVERSITETET: I det siste har det vært debatt om nettverksbygging, misunnelse, intriger og andre perfiditeter ved universitetene. Vi burde også diskutere hvorfor ingen lenger har tid til å gjøre noe gratis for hverandre.

Alle gode foreldre forsøker å lære sine barn at det viktigste i livet er gratis. I den akademiske verden skulle det også være slik, men etter femten års studenteksplosjon, virksomhetsplanlegging, byråkratisering, omstrukturering, såkalt effektivisering og enda mer såkalt kvalitetsreformering, virker det ikke slik lenger. Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling.Helene Uris nye roman De beste blant oss er ingen nøkkelroman, men den gir likevel leseren mange nøkler til å låse opp hemmelige passasjer i universitetslabyrinten. Særlig gir den innblikk i fenomener som kameraderi og personlige vendettaer, faglig usikkerhet og misunnelse, fusk og plagiat, maktmisbruk og svik; men den setter også inn velrettede støt mot akademias lukkede kretsløp og mugne kroker, og - en kampsak for Uri i andre sammenhenger - den forfengelige uviljen mot å løsne på snippen og popularisere. Boka er sannferdig; det er vanskelig ikke å kjenne seg igjen i mange av situasjonene Uri beskriver. Men som alle beskrivelser av det levende liv er boka ufullstendig, og det er én viktig dimensjon ved universitetslivet som mangler både i romanen og i debatten rundt den. Mye av misnøyen og fortvilelsen på dagens universiteter skyldes nemlig at vi som jobber der er i ferd med å miste retten til å bruke det meste av dagen på gratisarbeid.

EN GOD akademiker publiserer både nasjonalt og internasjonalt. Det kan ofte synes som om publikasjoner er det eneste som teller. For oss som jobber i systemet, fortoner det seg imidlertid annerledes. Det er hyggelig når kolleger får publisert sine tekster der de vil, men publikasjonene er del av en større økologi som holdes i gang av en omfattende, men stort sett usynlig arbeidsinnsats. De som publiserer uten å hjelpe andre å publisere, kan med rette betraktes som gratispassasjerer. Den gode akademiker veileder, underviser og oppmuntrer studenter uten å mukke, og gjør sitt beste også når hun blir pålagt å gi kurs hun er lei av eller uinteressert i. Hun organiserer workshops og konferanser, leser og kommenterer utkast fra kolleger og studenter, og hun svarer på e-post også fra studenter hun ikke har direkte forpliktelser overfor. Hun aksepterer å sitte i faglige komiteer og delta i utmattende bedømmelsesarbeid, hun deltar i tidsskriftredaksjoner, er konsulent for forlag, og leser og kommenterer kollegers uferdige arbeider. Av og til må hun opp halv fem for å rekke syv-flyet til Stockholm eller Bergen, for å holde en gjesteforelesning eller delta i sensurarbeid. Hun kommer ofte på faglige seminarer ved sitt eget institutt, og påtar seg verv både ved sitt institutt og i faglige foreninger. Mye av dette arbeidet er anonymt, og alt er enten gratis eller lønnet med et symbolsk honorar.

DET BLIR sagt at man må bygge nettverk og allianser for å gjøre karriere i universitetssystemet. En slik strategi kan kanskje fungere med mindre man blir gjennomskuet som grunn opportunist, men strategisk alliansebygging er verken nødvendig eller tilstrekkelig. La meg illustrere: Institutt X skal ansette en person i en vitenskapelig stilling, og den sakkyndige komiteen sitter igjen med to kandidater etter iherdig siling. Kandidat A har publisert i fagets beste tidsskrifter, har utgitt flere bøker på gode akademiske forlag, og har vunnet en pris for sin forskning. Kandidat B har publisert mindre, men har redigert flere bøker, har arrangert konferanser med bred deltakelse fra inn- og utland, har veiledet et halvt dusin studenter til doktorgrad, har glimrende studentevalueringer fra sine mange kurs, og har vært både redaktør og styremedlem i faglige foreninger. Hvem er best kvalifisert? Eller rettere sagt: Hvem ønsker Institutt X å ansette? Sannsynligvis velger instituttet kandidat A, som bringer prestisje og penger til stedet. Imidlertid er kandidat A sjelden på kontoret utenom trefftiden, fordi han ikke ønsker å bli forstyrret i sin forskning. Kandidat B er derimot miljøskapende og interessert i hva andre driver med, liker å diskutere de siste tidsskriftartiklene med kolleger, tipser doktorgradsstudenter han tilfeldigvis møter på gangen om nye bøker de burde lese, svarer på e-post fra nær og fjern, oppmuntrer folk og får dem til å føle seg betydningsfulle, og deler sjenerøst sine ideer med alle som gidder å høre på.

DE FLESTE universitetsansatte kjenner flere utgaver av både kandidat A og kandidat B, og få er i tvil om hvem de helst vil ha som kollega. Ingen er heller i tvil om hvem som har høyest prestisje og som ligger best an ved ansettelser. I denne kontrasten ligger et av de største problemene ved dagens universitet. De fleste av oss som jobber med forskning og undervisning har kanskje lyst til å være både kandidat A og B på én gang. Vi ønsker både å bidra til det som kan måles (først og fremst publikasjoner på høyt faglig nivå) og det som ikke kan måles (aktiv deltakelse i et fellesskap), men vi merker for hvert år at det blir tyngre å få det til. I seinere tid har vi registrert at det er blitt stadig vanskeligere å få kolleger til å gjøre gratisarbeid, altså bidra til den gaveøkonomien som gjør produksjonen av kunnskap levende og uforutsigbar. De har ikke tid til å sitte i komiteer, lese artikkelutkast, komme på seminarer eller hva det måtte være. Omgivelsene tvinger dem til å prioritere det som gir direkte uttelling. (Og ja da, jeg takker også for min del nei oftere nå enn for noen år siden.)Hvis den akademiske gaveøkonomien skulle bli faset ut av kravene om målbar effektivitet, ville resultatet være en katastrofe for kunnskapen. For at den frie kunnskapen skal kunne utfolde seg, må den deles. Det koster tid, engasjement og respekt for andre å få det til. Noen må påta seg bestyrerverv, og noen må sette opp Excel-arkene med foreningens finanser. (Med litt flaks får de en blomsterbukett eller en vinflaske på julebordet.) Noen må undervise i de kjedelige kursene. Noen må stå opp halv fem for å sensurere masteroppgaver i Tromsø. Og noen må holde praten gående på pauserommet. Hvis ingen vil utføre disse oppgavene, har man ikke lenger et fagmiljø; da har man bare en ansamling av individer som forfølger sine egne prosjekter.

KVALITETEN SYNKER som en stein når de beste forskerne utvikler primadonnanykker og det bare blir ferske hjelpelærere som underviser på bestemte kurs, når ingen forskere på toppnivå ser seg i stand til å bruke en halv arbeidsdag på å vurdere et artikkelmanus, når seminarer med inviterte foredragsholdere fra andre land får en snittdeltakelse på under et dusin, og når ingen lenger har tid til å sludre om siste skrik i darwinistisk slektskapsforskning over kaffetrakteren. Du kan ikke publisere i et «fagfellevurdert» tidsskrift hvis ingen kolleger har tid til å være «fagfellene» som utfører vurderingen!En kritikk av akademia bør ta opp både uformell nettverksbygging og nedlatende arroganse, og debatten rundt Helene Uris innsiktsfulle roman har fortjenstfullt rettet søkelyset mot slike forhold. Ikke desto mindre blir kritikken ufullstendig når den ikke tar med den sorg og skuffelse mange akademikere opplever når de innser at det nåværende regimet ikke oppmuntrer umålelige bidrag til kunnskapsutviklingen.