INNE I HODET TIL KNAUSGÅRD: Det er ikke alltid verken behagelig eller opplysende for leseren å være sperret inne i hodet til en selvopptatt noksagt som heter Karl Ove Knausgård, skriver Dagbladets anmelder om «Min kamp: Femte bok».  Foto:  Randi Fuglehaug / Dagbladet
INNE I HODET TIL KNAUSGÅRD: Det er ikke alltid verken behagelig eller opplysende for leseren å være sperret inne i hodet til en selvopptatt noksagt som heter Karl Ove Knausgård, skriver Dagbladets anmelder om «Min kamp: Femte bok». Foto: Randi Fuglehaug / DagbladetVis mer

Farvel til litteraturen

«Min kamp»-bøkene har fra begynnelsen av framstått som et storstilt forsøk. Her kjennes det som om det mislykkes.

||| ANMELDELSE:  «Min kamp»-bøkene har fra begynnelsen av framstått som et storstilt forsøk. Med femte bok kjennes det som om forsøket mislykkes. Det gjør det ikke nødvendigvis uinteressant.

La oss si at anekdoten er en sann. Hvis ikke, kler historien dette prosjektet så godt at det er lett å forstå hvorfor den måtte diktes opp.

I det ene hjørnet: Karl Ove Knausgård, norsk litteraturs mest ordrike tause skikkelse, regjerende kretsmester i tjukke romaner og utflytende følsomhet. I det andre: Jon Fosse, norsk litteraturs mest ordknappe tause skikkelse, regjerende verdensmester i nordisk melankoli og modernisme.

Anekdoten har allerede vært gjengitt her i avisa, men fortjener å repeteres. Året er 1989, Karl Ove går på skrivekunstakademiet i Bergen, og lærer Fosse har gitt elevene i oppgave å skrive dikt. Knausgård har gått på museum og funnet et Astrup-bilde, i teksten sin vil tenåringen beskrive «det vakre og åpne ved landskapet» — det lyder som opplegg for en naturlyrisk hymne rett ut av MK-bøkene. Bortsett fra at unge Karl Ove har føyd til et nyoppfunnet ord for å gjøre ting mer moderne: «widescreen-himmel». I klasseværelset etterpå står den kresne litteraten Fosse «med skjeggstubber på haken og mørke ringer under øynene» og leverer sin dom:

«Den første linjen er en klisjé, den kan du stryke. Den andre linjen er også en klisjé. Og den tredje og den fjerde. Det eneste av verdi i dette diktet, sa han etter å ha forkastet hver linje, er ordet widescreen-himmel. Akkurat det har jeg ikke sett før. Det kan du beholde. Og så stryke resten. — Men da er det jo ingenting igjen av diktet, sa jeg. — Nei, sa han. »

Hvordan oppsummere MK-bøkene så langt? Et enormt åpningsbind, som introduserte prosjektet litterært og ga en storstilt oppsummering — eller foregripelse — av de biografiske og tematiske kjernepunktene i det. En nesten like sterk, om enn mer kantete og usympatisk oppfølger, som forankret verket i konflikter i Knausgårds eget hverdagsliv, i åra etter at han slo seg ned i Sverige og ble småbarnsfar.

Deretter, etter denne drøye tusen sider lange prologen, blir historien liksom fortalt om igjen, i sin rette rekkefølge: Bind 3 om barndom og tidlig ungdom. Bind 4 om gymnastida og året som lærervikar i Nord-Norge. Og nå bind 5 om åra som student og etter hvert forfatter i Bergen, hele 15 år totalt fra 1988 til 2003. Den viktigste skillelinjen i prosjektet så langt går sånn sett ikke mellom de enkelte bindene, men mellom de to første bøkene og de tre neste: De lysende formelle grepene fra bind 1 og 2, med sine sprang i tid og rom og synkoperende essayistiske passasjer, har fra bind 3 av blitt erstattet av en stadig strengere kronologi, og dveling ved de trivielle detaljene idet biografiske forløpet. De lesere og kritikere som kjente utålmodigheten stige under tidlige sædavganger og patetiske tenåringsanfektelser i forrige bok, vil følgelig få det tøft her: I «Min kamp. Femte bok» bankes det i vei med skrivesperre, selvforakt og skandaløse fyllekuler i et eneste sabla kjør, så man skulle tro forfatteren knapt hadde hatt selskap av andre enn sin egen mørke samvittighet i løpet av alle åra i Bergen.

Enstonigheten i fornedrelsene øker attpåtil på i løpet av boka. I stedet for dannelsesromanens tradisjonelle beretning om en gradvis åpning mot verden, framstår derfor bind 5 stadig mer sneversynt jo eldre hovedpersonen blir. Uansett hva som er bakgrunnen, er det høyt spill litterært sett: Monotonien i selvframstillingen står i fare for å undergrave leserens interesse. Når «Min kamp. Femte bok» til slutt ender opp med å fortelle en ganske alternativ versjon av en av de sterkeste og mest omdiskuterte hendelsene fra den første boka — ryddeprosessen i familievillaen i Kristiansand i forkant av farens begravelse — er det som for å bekrefte leserens snikende mistanke: Egentlig er det ikke så nøye hva som skjer.

Den destruktive tendensen i teksten minner om en av de tilbakevendende fantasiene i MK-bøkene: Drømmen om å ødelegge alt, legge hele spillet bak seg, for å begynne på nytt et annet sted — akkurat slik hovedpersonen ender med å gjøre i historien vi leser. Men framstillingsformen er også på et vis passende, for et romanbind som ikke minst handler om den fortvilte og nytteløse kampen med det litterære språket. Også i femte bok er det nok av ubehagelige detaljer for leseren å forholde seg til, enten vi snakker om svik i kjærlighet, voldtektsanklager eller ydmykende beføling fra misunnelige forfatterkolleger.

Den klart sterkeste delen i dette bindet er likevel den første halvparten, som tar for seg Knausgårds år på Skrivekunstakademiet. Og det grunnliggende temaet her er nettopp konflikten mellom det språket den unge Karl Ove selv har tilgang til, og det utrykket som møter ham i verdenslitteraturen — eller forventes av ham på akademiet. Brev, dagbøker og poptekster kan han skrive i bøttevis. Men så fort den unge forfatteren forsøker å formulere seg høylitterært, innhentes han av normalspråket.

Teksten har «trøkk», kommenterer en av medelevene etter å ha lest Karl Oves første novelle, om et par smågutter på en søppelfylling. Men den er samtidig så full av «klisjeer og stereotypier» at den nesten blir «uleselig». «Men det skal jo være en klisjé, sa jeg. — Det er jo hele poenget. Det er sånn de ser verden. — Men selv det er en klisjé, forstår du.»

Det er vanskelig ikke bli slått av parallellene til kritikken de siste MK-bøkene er blitt møtt med.

«En strøm av klisjeer», konkluderte Ingunn Økland i Aftenposten etter å ha lest forrige bind. Eivind Tjønneland har på sin side tatt til orde for en slags Det beste-utgave av MK-bøkene, som samlet de litterære høydepunktene i et lite og slagkraftig bind, og kuttet ut langhalm og selvfølgeligheter. Det er mulig innvendingene deres er gyldige. Men det virker etter hvert mer sannsynlig at Knausgård har valgt sine klisjeer med omhu, i et slags forsøk på flukt fra litteraturen, fra alle de ambisjonene han selv forsøker å omfavne som hovedperson i dette bindet.

Resultatet er en tekst som aldri er klokere enn seg selv, en selvbiografisk roman som er blindt lojal med sin hovedperson, ut ifra hvordan han «ser verden» — uansett hvor begrenset dette verdensbildet er. Som det vil framgå av bind 5, er det ikke alltid verken behagelig eller opplysende for leseren å være sperret inne i hodet til en selvopptatt noksagt som heter Karl Ove Knausgård på denne måten. Men metoden er i det minste konsekvent: Romanen er like glad hver gang den får seg noen øl, og like fortvilet hver gang den våkner opp og oppdager den gjør forferdelige ting i fylla. Det er slags underlig mesterskap også i det — selv om det blekner mot innsiktene Knausgård klarte å formulere i bøkene han skrev nettopp i de åra dette bindet tar for seg.

Generelt har «Min kamp»-bøkene minnet oss om noe som burde være en selvfølge: At en kan skrive stor fortellende skjønnlitteratur uten å benytte seg av fiksjonen. Bind 5 demonstrerer etter hvert et annet poeng: At en kan skrive fortellinger uten at de alltid trenger å være skjønnlitteratur. Ut ifra konvensjonelle litterære kriterier er «Min Kamp. Femte bok» langt fra vellykket. Til gjengjeld har den et primitivt narrativt sug over seg, og en slags klaustrofobisk desperasjon som kanskje ikke kunne vært framstilt på konvensjonelt litterære måter. Om den til slutt viser seg å være virkelig verdt å lese, må vi egentlig vente til etter bind 6 med å avgjøre.