INNOVATIV: Frankrikes nyvalgte president, Emmanuel Macron, er en av flere som har trosset populismen i valg. Her har han kastet skjorta på Viva Technology-messa i Paris torsdag. Foto: Martin Buerau / Reuters / NTB Scanpix
INNOVATIV: Frankrikes nyvalgte president, Emmanuel Macron, er en av flere som har trosset populismen i valg. Her har han kastet skjorta på Viva Technology-messa i Paris torsdag. Foto: Martin Buerau / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Populisme

Fatt mot. Det er ikke for seint å redde verden!

Populistene så ut som vinnere, men når de står med makten i hendene vet de ikke hva de skal gjøre.

Meninger

Populistene tapte stort i Frankrike. De tapte i Nederland. I Storbritannia fikk de et nervøst sammenbrudd mens den avskrevne opposisjonslederen Jeremy Corbyn stormet fram. Til høsten taper de i Tyskland. Å kjøre på rødt lys med gassen i bånn? Nei, takk. Det er ikke mange selvmordskandidater blant velgerne i Europa.

FORFATTER: Carsten Jensen. Vis mer

Europas populister må heller se det i øynene: Folket, i hvis navn populismens fortalere mer roper enn snakker, er ikke annet enn én av flere minoriteter. Folket er også de velutdannete, de fornuftige, de fremadtenkende og de tolerante. Det er flere av dem enn det er av de andre. Unnskyld, men så innviklet er demokratiet. Mennesker lar seg aldri redusere til simple fellesnevnere. Vi er ikke så enige som de populistiske politikerne tror. På samme måte er vi ikke så uvitende som de antar at vi er.

I et stormfullt 2016, med Brexit og Trump, så populistene ut som vinnere. Nå har de ikke annet enn de samme triste gjentakelsene å by på. Når de står med makten i hendene vet de ikke hva de skal gjøre. De fattige, de underprivilegerte og de overhørte stemmer på populistene. Men når populistene vinner, som i USA og Storbritannia, er det for de rike og privilegerte de åpner døra hver gang.

Det kan godt hende at demokratiet på mange måter, slik populistene hevder, er noe møkk. Men det har en umistelig fordel. Det har skapt institusjoner som tillater oss å kontrollere makthaverne og stanse de verste formene for misbruk og lovbrudd. Men når populistene uten noen form for dokumentasjon hevder at de representerer flertallet, faller de siste restene av kontroll bort. For det er en innebygget illusjon i å påberope seg flertallet, som samtidig er populistenes største løgn: At flertallet alltid har rett og at de som taler i dets navn derfor også må være ufeilbarlige.

Men populistene er det mest menneskelige av alt. De er feilbarlige, noe de i 2017 viser i valg etter valg: I Nederland, i Frankrike og om noen måneder i Tyskland. 2017 blir sannhetens år når det kommer til de populistiske bevegelsene. Det blir også selverkjennelsens år. De som påberoper seg folket må innse at de bare er ett mindretall blant mange andre. Det kan være at løftene deres er store, men det er ikke evnene når det kommer til den praktiske virkeligheten, som de ellers hevder at de kjenner bedre enn noen andre.

Det skal selvfølgelig også være plass til det ytterste høyre. De kommer nå til å nyte godt av det de forakter aller mest ved demokratiet; omsorgen for minoritetenes rettigheter. De problemene som driver dem ut i protest er virkelige, men løsningene deres gagner ikke fellesskapet. La oss se det i øynene. Vi er alle sammen medlemmer av en minoritet. Ingen av oss er alene nok til å utgjøre et flertall, derfor trenger vi hverandre.

Kanskje blir valget i Frankrike også oppvåkningens øyeblikk for de politiske partiene på midten. De som rundt om i Europa så opportunistisk har snakket høyrepopulistene etter munnen i håp om å vinne tapte velgere tilbake. Det er nødvendig med et opprør i Europa, men ikke ekstremistenes. Det er på tide at midtpartiene gjør det de skulle ha gjort fra starten av og vender dem ryggen. Ikke for å fortsette å ignorere de oversette problemene som en gang sikret populistene framgang, men for å ignorere appellene deres til hatet og frykten.

«Det er absolutt ingen motsetning mellom å forsvare homofiles rett til ekteskap, kvinners rett til å ha kontroll over egen kropp, å kjempe for luften vi puster inn og vannet vi drikker, å kreve trygge arbeidsvilkår, en lønn man kan leve av og sykefravær».

Setningen stammer fra USAs tidligere visepresident Joe Biden, en klok mann som har et skarpt blikk for de slagne, handlingslammede demokratenes dilemmaer, som ikke skiller seg stort fra de europeiske midtpartiene. Så hva har en forhenværende amerikansk visepresident å fortelle den motløse midten? At vi over alt blir utfordret av de samme problemene og at vi over alt må finne felles løsninger. At det ikke er noen forskjell på forsvaret for humanisme, feminisme, minoriteters rettigheter og kampen for å forbedre mannen i gatas levevilkår. Det er nettopp de falske motsetningene populistene til høyre så gjerne vil framheve.

Hva vil det si å snakke til mennesker slik at de føler seg verdsatt og lyttet til, to ting som er uløselig forbundet? Ifølge populistene skal man henvende seg til de laveste instinkter, hatets, fryktens og avmaktsfølelsens alltid ulmende bål. Men finnes det ikke også en annen måte? Å appellere til rettferdighetsfølelsen, selvtilliten og den formen for fornuft som er det eneste redskapet som kan gjøre mennesker til herrer over egen skjebne?

Nylig meddelte klimaskeptikeren Donald Trump med sitt nei til Parisavtalen at han definitivt melder verdens mektigste nasjon inn i bananrepublikkenes rekker. Skjønt nei, det er urettferdig mot bananrepublikkene, for de forblir alle sammen medlemmer av klimaavtalen. Hvis det ikke var et så langt og besværlig ord kunne man kalt USA under Trump for en bananskallrepublikk. Landet som gjør at hele verden sklir og ramler på rumpa i skjebnesvangre klimaforandringer. Hva blir det neste? At USAs president erklærer seg som fiende av jordklodens rotasjon?

Da Berlin-muren falt i 1989 snakket alle om en ny verdensorden. Det skjedde ikke. I stedet ble verden et mer uordentlig sted enn før. Det er ikke bestandig noe i veien med uorden. Uorden er på mange måter et menneskelig eksistensvilkår, men uorden kan også være kaotisk og destruktivt, og det er den nå. Med Angela Merkels tale i München, der hun oppfordret Europa til å gå sine egne veier, åpner det seg en mulighet for å bruke den nye verdensuorden til å gjøre kloden til et bedre, mer menneskeverdig sted. La oss gripe sjansen.

Men hva er det så vi skal gjøre sammen, som presidenten med sin militante inkompetanse verken kan eller vil? Sørge før at livet fortsetter i de vante baner, mens det er pausesignal når det gjelder alle klodens store problemer, ikke minst den astronomisk voksende ulikheten og de truende klimaforandringene?

Skal vi ikke heller bruke den idérikdommen vi som menneskehet i fellesskap er i besittelse av på å skape en bedre, mer lysende framtid for alle? Det går ikke å vende ryggen til dem som ber oss om hjelp. De avviste vennene er morgendagens fiender. Hvorfor nøye oss med en gold, uvennlig jord når meningen med tilstedeværelsen vår på planten er å forvandle den til en strålende stjerne? Hvorfor i det hele tatt ta til takke med noe. Hvorfor ikke kreve det beste?

Livet, ikke bare i det lange løp, men også i det korte, er for godt til at vi kan overlate det til dem som er likeglade og kynisk uansvarlige.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook