VOLDSOM FREMGANG: Liberaldemokratenes leder Nick Clegg bærer med seg det britiske folkets ønske om forandring: brutte politiske løfter, finanskrisen og frynsegodeskandalen i Parlamentet har bidratt til en ulmende mistillit mot det britiske systemet. De siste meningsmålingene gir partiet nærmere 30 prosents oppslutning. Foto: Reuters/Scanpix
VOLDSOM FREMGANG: Liberaldemokratenes leder Nick Clegg bærer med seg det britiske folkets ønske om forandring: brutte politiske løfter, finanskrisen og frynsegodeskandalen i Parlamentet har bidratt til en ulmende mistillit mot det britiske systemet. De siste meningsmålingene gir partiet nærmere 30 prosents oppslutning. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Fenomenet Nick Clegg

VALG I STORBRITANNIA: Et spøkelse hjemsøker det bestående i London: Clegg har entret scenen, og britisk politikk vil ikke være den samme etter 6. mai.

||| DET BEHØVDES IKKE kunstig åndedrett for å blåse liv i valgkampen i Storbritannia denne gangen. Labour har lenge kjempet for å holde den konservative opposisjonen fra livet. De siste ukene har imidlertid situasjonen blitt mer komplisert enn som så.

En heftig valgkamp og to TV-sendte partilederdebatter har brakt Nick Clegg og hans liberaldemokrater inn på arenaen.

NICK CLEGG bærer med seg det britiske folkets ønske om forandring: brutte politiske løfter, finanskrisen og frynsegodeskandalen i Parlamentet har bidratt til en ulmende mistillit mot det britiske systemet. Clegg har ankommet i grevens tid med et tilbud om «change»: en ny kontrakt mellom velgere og valgte; et mer rettferdig valgsystem, et demokratisk valgt Overhus i Parlamentet.

MANNEN SOM etter sigende skal gjenreise tilliten til britisk politikk er en ubeskrevet leder for et ubeskrevet parti. Liberaldemokratene er outsiderne i britisk politikk. Partiet kan opposisjonsrollen til fingerspissene: kunsten å angripe de ansvarlige partiene for de avveininger og kompromisser som følger med politisk makt.

For på mange måter har Liberaldemokratene vært salongliberalismens parti — en bevegelse som tror på det gode og håper det beste. Liberaldemokratene er partiet som synes omfordeling og offentlige tjenester er et gode, men at London ellers bør la folk flest i fred; at fellesskolen er viktig, men at mangfoldet for øvrig bør blomstre; at Storbritannia skal bidra til verdenssamfunnet, men helst uten at militære midler tas i bruk; at britene skal skape et fredeligere samfunn, men uten at man driver autoritær kriminalitets- og innvandringspolitikk.

SOM SÅ MANGE ANDRE liberale partier er dette en broket forsamling. Nick Clegg er selv et utmerket eksempel: med nederlandsk mor, halvt russisk far og spansk kone har mannen røtter i fremmede leire. Utdanningsløpet har brakt ham fra privilegert privatskole til Cambridge og studier i arkeologi og antropologi, med påbygning i USA og arbeidserfaring i Brussel. I London har han kun en enkelt parlamentsperiode bak seg: årene før tilbrakte han som medlem av Europaparlamentet. Den høyrevridde tabloidpressen har problemer med å holde oversikten over Cleggs mange avvik fra en småborgerlig britisk identitet. At partilederen er språkmektig og har sans for det store Europa, har allerede blitt brukt mot ham.

LIBERALDEMOKRATENE har vært det lite omtalte tredjepartiet i Storbritannia, men stillheten skyldes først og fremst at valgsystemet systematisk har skjøvet det til side. Ved valget i 2005 krøp liberaldemokratene over tjue prosent i oppslutning, båret frem av protest mot Labours Irakpolitikk og upopulære reformer i offentlig sektor. Denne gang bør partiet gjøre ytterligere et sprang ifølge meningsmålingene. I så fall vil skjevhetene i valgsystemet demonstreres for alle som vil se. Der Labour i 2005 vant 356 mandater med 35 prosent av stemmene, ble liberaldemokratene stående på 62 mandater med 22 prosents oppslutning. Hvis de to partiene blir jevnstore ved det forestående valget, kan Labour likevel få dobbelt så mange mandater i Parlamentet. Skjevheten i systemet er graverende og vil få betydelig oppmerksomhet nå.

NETTOPP DETTE mulige utfallet er det som gjør det forestående valget så betydningsfullt. Britisk politikk av 2010 er ikke preget av voldsomme politiske konflikter: sentrale saker som hvor hardt man skal kunne i offentlige budsjetter deler ikke Storbritannia i to. Derimot er det fundamentale trekk ved det politiske systemet som står på spill. Snøballen vil begynne å rulle dersom valget resulterer i et Underhus uten rent flertall til noen av de to store partiene.

Liberaldemokratene har knapt noen erfaring med å sitte på vippen slik for eksempel det tyske liberale partiet har: mindretallsstyre og koalisjon har vært et sjeldent fenomen i Storbritannia. Hvis man tar politisk tilhørighet som utgangspunkt, er det mellom Labour og liberaldemokratene at den progressive agendaen har sitt hjem. Dilemmaet for Clegg er imidlertid dette: Liberaldemokratene kan ikke bli et haleheng for en ny periode med Gordon Brown. Revolusjon kan ikke oppnås gjennom stillstand; skal det bli forandring, vil partiet måtte stille strenge krav, og trolig vil det også komme krav om personutskiftning på toppen.

Dette dilemmaet vil bli nærmest umulig å håndtere dersom Labour går tilbake fra forrige valg. Mange vil hevde at liberaldemokratene er forpliktet til å forhandle med partiet som har fått folkets mandat. Dette partiet kan (og ser per dags dato ut til å bli) de konservative.
Mange tar for gitt at en allianse med de konservative ikke vil la seg gjennomføre. I tillegg til systemreformene vil liberale krefter ha store problemer med å svelge unna konservative skattereformer, europapolitikken partiet vil føre og haukenes inntreden på utenriks- og forsvarsområdet. Men en liberaler ville heller ikke være seg selv verdig om han ikke var skeptisk til venstresiden.

I Storbritannia er det ikke Labours bånd til fagbevegelsen Clegg går løs på. Først og fremst er det troen på at landet skal bygges gjennom sentral regulering, kontroll og overvåkning partiet har problemer med.

DETTE ER DEN KLASSISKE konflikten mellom et liberalt og sosialdemokratisk grunnsyn. Hva er progressiv statsmakt? Labours svar er troen på den sterke stat, med regulering gjennom et intrikat skatte- og trygdesystem og ditto overvåkningsregimer i skole- og helsesektoren.

Liberaldemokratenes svar er at samfunnet foredles gjennom den enkeltes frihet. For Clegg og hans parti handler den bredere visjonen om fredelige og selvstyrte lokalsamfunn med harmoni, og små enheter i næringslivet, et slags ekko av livet før finanskrise, korrupsjon og politikerforakt.

MOTSTANDERNE KAN peke på de mange paradoksene som oppstår i partiets balansegang mellom venstre og høyre. Balansekunst er imidlertid ikke noe nytt fenomen for liberale partier. Hva som enn blir vurderingene hos Nick Clegg når resultatet foreligger, er det et spøkelse som nå hjemsøker det bestående i London: Clegg har entret scenen, og britisk politikk vil ikke være den samme etter 6. mai.