Fiskeskrøne

Magi og realisme fra en av Hollywoods mest spennende regissører.

FILM: Tim Burtons filmer («Edward Saksehånd», «Sleepy Hollow» m.fl.) er ofte dystre fantasier, fulle av fantastiske innfall og svart humor. «Apeplaneten» (2001) var hans streiteste film til dags dato og en skuffelse. «Big Fish» er klart bedre. Men heller ikke denne er helt vellykket.

Historien er lagt til et mytisk landskap i de amerikanske sørstatene. Når pappa (Albert Finney) blir alvorlig syk, reiser sønnen Will (Billy Crudup) hjem. Det er lenge siden forholdet mellom dem var bra. Will ble lei av farens plasskrevende ego og hans mange gode historier. Nå er tida kommet til forsoning og forståelse, men før det skjer, får vi fortalt den fargerike pappaens fantastiske livshistorie. Tilbakeblikkene utgjør heldigvis mesteparten av den vel to timer lange filmen. Her kommer fortelleren Burton til sin rett. Han får god hjelp av Ewan McGregor i rollen som pappa som ung mann, og en rekke glimrende skuespillere som mer eller mindre absurde bipersoner. Ypperlig.

Problemet oppstår i overgangen mellom den realistiske rammefortellingen og de fabulerende tilbakeblikkende. Ja, ironisk nok framstår farens røverhistorier som mer troverdige enn den litt påtatt søtlatne far-og-sønn-historien.

Nei, Burton treffer ikke helt blink denne gangen. Likevel ser jeg heller en ikke helt vellykket Burton-film, enn mange av de «feilfrie» og «superglatte» Hollywood-produktene vi tilbys daglig.