SUKSESS: Jørgen Brekke seiler i sterk medvind idet hans debutroman kommer ut. Rettighetene til boka er allerede solgt til åtte land. Foto: GYLDENDAL
SUKSESS: Jørgen Brekke seiler i sterk medvind idet hans debutroman kommer ut. Rettighetene til boka er allerede solgt til åtte land. Foto: GYLDENDALVis mer

Flådde lik i Trondheim

Makaber storsatsing som kunne vært mer fokusert.

Les også: • Debutboka hans ble bestselger før lanseringen

ANMELDELSE: Jørgen Brekkes debutroman bringer tankene til hans mer berømte kollega Tom Egeland allerede før man har begynt å lese. Ikke bare har forlaget fått Egelands anbefaling trykket på bokens omslag.

Omslagsestetikken bærer bud om historisk krim, filologi og mystisisme.

Selv den paradoksale tittelen minner om Egelands «Sirkelens ende». Sammenligningen har allerede båret frukter. Jørgen Brekke er blitt utropt til norsk krims nye stjerne og rettighetene er hittil solgt til åtte land. Men det er likevel et stykke opp til Egelands nivå.

Død og disseksjon
Handlingen i «Nådens omkrets» utspiller seg i flere land og på flere tidsplan. Vi følger en ung fransiskanermunk som i 1528 ankommer Fosen i Trøndelag etter at han på veien har vært innom Bergen og stjålet et ubehandlet skinn og noen spesielle kniver. Munken har levd i utlendighet og returnerer til hjemlandet med et oppdrag.

Nesten 500 år seinere blir liket av en mann funnet på Edgar Allan Poe-museet i Richmond, Virginia. Huden på likets overkropp er fjernet og hodet er kappet av.

Omtrent samtidig blir en død kvinne funnet i et bibliotek i Trondheim, også hun flådd og halshogd. I USA blir den unge drapsetterforskeren Felicia Stone satt på saken, i Norge førstebetjent Odd Singsaker. Snart etableres koblingen mellom de to drapene, og jakten på gjerningsmannen og den historiske gåten er i gang.

Effektiv, men ufokusert
Jørgen Brekke har god forståelse for hvordan denne typen krim etter konvensjonen skal bygges opp. Vekslingen i tidsplan, en bestialsk og mystisk drapsmetode, drapsmotivets historiske forankring og nødvendigheten av å etterforske i både fortid og nåtid er klassiske ingredienser som han har godt grep om. Likevel klarer han ikke å innfri helt.

Der for eksempel «Da Vinci-koden» rendyrket kodeknekkingen og den filologiske jakten på en bestemt historisk begivenhet, har «Nådens omkrets» en tendens til å bli for ufokusert. Brekke kunne tatt klarere valg i forhold til hva han vil med historien sin, og deretter brukt kreftene på å dyrke frem denne stemningen i leseren. I stedet veksler han mellom makabre åstedsskildringer, tørr humor, delvis umotiverte steds- og karakterbeskrivelser og små kommentarer til krimsjangeren («Et drap på biblioteket! Er det virkelig sant? Det er nesten litt Agatha Christie over det.»). Litt for ofte blir effekten at leseren nappes ut av den stemningen han befinner seg i og bruker tid på å finne tilbake.

De viktige detaljene
Det samme gjelder karakterene. Brekke slipper dem for lett, han forfølger ikke deres frykt langt nok, og dermed glipper noe av effekten. Når en morder som flår skinnet av sine ofre går løs i Trondheim, er det grunn til å forvente at politiets etterforskere tar saken på største alvor og bruker liten tid på andre ting. Førstebetjent Odd Singsaker er nyoperert for hjernesvulst, men benytter likevel sin første arbeidsdag etter sykemeldingen til å gå til sengs med et kronvitne i saken. Og følgende samtale mellom etterforskerne Stone og Singsaker utspiller seg på et tidspunkt hvor fortellingen befinner seg på sitt mest intense:

«Har du med deg våpenet ditt?» spurte hun, som om hun bare kontrollsjekket.

«Våpenet?» sa han forbløffet. «Hvilket våpen? Du sikter vel ikke til min uimotståelige sjarm?»

Detaljer, kanskje, men detaljer er viktige i en roman som handler om etterforskning.

Oppskriften
Det ligger en forventning hos både forfattere, forlag og lesere om at krimromaner skal være tykke, og at historiske krimromaner skal være aller tykkest. «Nådens omkrets» er intet unntak. Det er synd, for som roman ville den tjent på å bli komprimert. Mange steder finnes omstendelige beskrivelser av gater og bygninger i Trondheim og i Richmond, av innredningen i leiligheter og bifigurers utseende og væremåte - uten at forfatteren makter å gjøre dem relevante for fortellingen.

Kanskje er det urettferdig å kritisere Jørgen Brekke for noe som tross alt særpreger store deler av sjangeren, men jeg gjør det fordi jeg er overbevist om at han har mer inne. To karakterer bærer bud om det: Den unge gutten i fortidsfortellingen som senere blir fransiskanermunk, og Jon Vatten, sikkerhetsansvarlig ved biblioteket der et av drapene blir begått. Disse fremstiller Brekke med langt større varsomhet og litterær presisjon enn bokas øvrige karakterer. Derfor blir man som leser også mest interessert i dem.

Stjerne neste gang?
Brekke har bedre grep om fortellingens dramaturgi enn han har blikk for de språklige detaljene, og jeg mistenker også at han har brukt mest tid på det første. Det er synd, for helhetsinntrykket svekkes av at litt for mange formuleringer er kommet litt for lettvint («Livet kan være en berg- og dalbane, sies det» /«Det gikk et ubehagelig støkk gjennom ham» / «Hun så på ham med et ertende blikk»).

Som helhet betraktet er «Nådens omkrets» likevel en vellykket debut. Forfatteren klarer å levendegjøre et stort historisk materiale, han har god regi på fortellingen og han klarer stort sett å nyttiggjøre seg av alle bokens karakterer, selv om jeg ikke riktig kan forstå hvilken rolle Edgar Allan Poe egentlig spiller i historien, bortsett fra at han regnes som kriminallitteraturens far og hadde en dragning mot det makabre.

Jørgen Brekke har antakelig det som skal til for å bli en virkelig god krimforfatter. Det klokeste han kan gjøre når han går i gang med sin neste bok, er kutte vekk det overflødige, tenke mindre på sjangerforventningene og mer på hvordan han skal rendyrke sin egen stil.