SNØ I HELLAS: Slik så verden ut for en afghansk flyktning i en leir seks mil utenfor Aten i Hellas i forrige uke. Om lag 60
000 flyktninger og migranter er strandet i Hellas etter at de baltiske statene stengte grensene og EU ble enig med Tyrkia om en avtale. Foto: Muhammed Muheisen 
<span style="background-color: initial;">/ AP / NTB Scanpix&nbsp;</span>
SNØ I HELLAS: Slik så verden ut for en afghansk flyktning i en leir seks mil utenfor Aten i Hellas i forrige uke. Om lag 60 000 flyktninger og migranter er strandet i Hellas etter at de baltiske statene stengte grensene og EU ble enig med Tyrkia om en avtale. Foto: Muhammed Muheisen / AP / NTB Scanpix Vis mer

Debatt: Flyktningåret 2016

Flyktningkrisa er ikke over

Selv om flyktningkrisa ikke er like synlig for meg eller deg lenger, er den ikke over.

Meninger

Fjorårets flyktningstrøm til Europa førte til en oppblomstring av lokalt engasjement og tydeliggjorde en enorm solidaritet og åpenhet i det norske folk. Norske kommuner mobiliserte raskt nye ankomstsentre, nye mottaksplasser ble opprettet og flere boliger ble framskaffet. Organisasjoner som «Dråpen i havet» og «Refugees Welcome to Norway» ble opprettet og gjør en enorm innsats for mennesker på flukt.

OM ASYLPOLITIKK: Hilde Michelsen. Vis mer

Årets asylpolitikk og retorikk har gradvis gått i motsatt retning og blir stadig strengere og mer innvandringskritisk. Innstramningstiltak og endring av Utlendingsloven har bidratt til at få har fått mulighet til å innfri sin rett til å søke asyl i Norge. I august kom beskjeden om at 55 asylmottak med 7000 plasser legges ned.

Selv om flyktningkrisa ikke er like synlig for meg eller deg lenger, er den ikke over – i hvert fall ikke for dem som flykter. På verdensbasis er 65,3 millioner mennesker drevet fra hjemmene. Krigen i Syria herjer på sjette året og blir stadig mer brutal. I Hellas er 59000 mennesker strandet på det greske fastlandet eller de greske øyene med behov for humanitær hjelp. Krisen er heller ikke over for de 14461 menneskene som i desember 2016 fortsatt bor på norske asylmottak. Barn vokser opp i usikkerhet og fattigdom, foreldre utestenges fra arbeidslivet og enslige mindreårige bor på lavt bemannede mottaksavdelinger. Barn sier «Norge vil ikke ha oss her» når de ekskluderes fra klasseturer, skammer seg for mye til å invitere venner hjem og bekymrer seg for foreldrenes psykiske helse og uteblivende norskkunnskaper. Det er vanskelig å forstå hvorfor den norske staten ikke bidrar mer til å hjelpe mennesker på flukt eller tillater slik behandling av dem som har kommet til oss for å søke beskyttelse. Mange vil hevde at frykt spiller en viktig rolle.

Vi mennesker har et velutviklet forsvarssystem nedarvet gjennom evolusjon. Fryktrespons har gjort oss i stand til å flykte eller kjempe i truende situasjoner og har slik sikret vår arts overlevelse. Selv om vi i dag lever i trygge samfunn med få overhengende livstruende farer, bor denne fortsatt i oss. Vårt naturlige varslingssystem kommer til syne når vi møter situasjoner vi ikke har kontroll over. I Norge er mange redde for hva som skjer hvis for mange av verdens flyktninger kommer hit. Når de innebygde alarmklokkene ringer, går «innvandringsregulerende hensyn» foran «barnets beste» – og det sørges for at det ikke blir for attraktivt å leve sammen med oss. Mens asylsøknader behandles, må søkerne leve et liv som er «nøkternt, men forsvarlig» og ikke få smaken på en hverdag som likner for mye på vår.

Et annet kjennetegn ved menneskets psykologi, som er nært forbundet med frykt, er en enorm evne til å sortere og kategorisere informasjon rundt oss. Dette gjør oss tilpasningsdyktige i de fleste situasjoner, fordi vi lever i komplekse samfunn preget av raske endringer og utallige valgmuligheter og utfordringer. For å takle all informasjon som eksisterer rundt oss, er vi avhengige av kognitive «snarveier» som hjelper oss å handle på mest mulige effektive måter. Denne tilpasningsmetoden har derimot sin bakside, fordi noen stereotyper vokser seg sterke og kan føre til uhensiktsmessig vurdering av andre mennesker. Dette gir ofte grobunn for fordommer og diskriminering som kan gi alvorlige konsekvenser for store menneskegrupper.

Negative stereotyper som overgeneraliseres bidrar til at vi overser både de personlige variasjonene og de allment grunnleggende behovene som kjennetegner mennesket generelt.

Vi glemmer at behovet for trygghet, tilhørighet og mestring er sentrale elementer i menneskers motivasjon og atferd. Selv om vi vet at det blant våre egne finnes mennesker med både gode og onde hensikter, og at folk flest likevel lever anstendige liv i harmoni med dem vi er glade i, glemmer vi det i møte med det ukjente. Når vi forenkler verden og mennesker rundt oss, tenker vi «oss» og «dem».

Språket vi benytter om andre mennesker spiller en viktig rolle for videreføring og opprettholdelse av stereotyper og fordommer. Abstrakte betegnelser bidrar til at negativ atferd lettere kan generaliseres, oppfattes som stabile trekk og til at liknende tendenser oppfattes som sannsynlig i framtida. I Norge frykter vi «ankerbarn», «lykkejegere», «snyltere» og «terrorister». På norske asylmottak møter vi barn som er opptatt av matte, fotball og fiolin. Ungdommene snakker om kjærester, Justin Bieber og framtidsdrømmer. Foreldrene er opptatt av at barna deres er trygge.

Vår innebygde alarmklokke og evne til å sortere blir et problem når vår respons ikke resulterer i et bedre eller tryggere samfunn. Det blir for eksempel et problem når asylsystemet konstrueres for å forsvare oss mot unntakene heller enn å beskytte flertallet. Det blir et problem når vi synes vi kan sende tilbake rekordmange enslige ungdommer til Afghanistan, selv om «Utenriksdepartementet fraråder reise til eller opphold i Afghanistan som ikke er strengt nødvendig» for oss andre. Fratakelse av rettigheter og dårlige levekår rammer først og fremst vanlige mennesker. Det paradoksale er at gjennom fremming av sosiale forskjeller og utenforskap skaper vi også det vi frykter aller mest. Ekskludering fostrer nettopp hat, mistenksomhet og likegyldighet.

Frykt og fordommers motgift er kunnskap og erfaring. Sosialpsykologiske studier viser at kontakt og samarbeid mellom mennesker fra ulike etnisiteter fører til økt toleranse, fordi det gir mulighet for nyansert informasjon og positive opplevelser i møte med gruppen.

Det er en selvfølge at det vil oppstå utfordringer når mennesker fra ulike kulturelle, sosiale og samfunnsmessige kontekster møtes. Men ved å legge frykten og fordommene til side har vi et bedre utgangspunkt for å løse dem. Slik tar vi også vare på det store engasjementet og hjertevarmen hos det norske folk.

Jeg håper 2017 blir et år hvor vi ikke handler ut ifra frykt, men tar utgangspunkt i det vi vet om å være et menneske.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook