NYDELIG SPILL: Kyle Chandler og Casey Affleck i «Manchester by the Sea».
NYDELIG SPILL: Kyle Chandler og Casey Affleck i «Manchester by the Sea».Vis mer

Anmeldelse Film Manchester by the Sea

Føles ikke som en film, men som et liv

Men sorgen er lammende i «Manchester by the Sea» . 

FILM: En tanke å bli slått av mens du ser «Manchester by the Sea», er hvor sjelden det er å få til det den gjør: Å skildre store og tunge følelser, i dette tilfellet en lammende sorg, helt uten sentimentalitet. Det er en nennsom og følsom fortelling under en røff overflate, men som også kan virke litt, nettopp, lammet av katastrofen som avsløres et stykke uti.

« Manchester by the Sea »

4

Kategori

Drama

Regi

Kenneth Lonergan

Skuespillere

Casey Affleck, Michelle Williams, Kyle Chandler

Premieredato

6. januar 2017

Aldersgrense

12 år

Orginaltittel

« Manchester by the Sea »

Lee Chandler (Casey Affleck) er eneboer og vaktmester i Boston, og utfører oppgavene sine med grim innelukkethet i timene før han kan begynne å drikke seg full og skule på de andre gjestene på stampuben. Iblant er han såmenn også mer aggressiv enn som så. Denne numne sirkelgangen blir avbrutt når det kommer beskjed fra Lees barndomsby, Manchester by the Sea. Storebroren Joe (Kyle Chandler) er død, og testamentet hans inneholder en klausul som kommer til å tvinge Lee til nærkontakt med alt han har forsøkt å komme seg vekk fra.

Gjennom herket

De første tilbakeblikkene viser at Lees liv for ikke så lenge siden var helt annerledes. De neste viser det gigantiske traumet, som han selv kom til å bringe over seg selv, som nåtidsversjonen av ham bærer på. Både de gode og de onde dagene har foregått i et barskt fiskermiljø, der knuffing, erting og slørløse konfrontasjoner er den foretrukne måten å gi uttrykk for følelser på.

Kanskje er det nettopp denne upolerte tonen som gjør at «Manchester by the Sea» i oppsiktsvekkende grad ikke føles som en film, men som levd liv - dét, i kombinasjon med manusforfatter og regissør Kenneth Lonergans evne til å la konfliktene og de vanskelige emosjonene komme frem gjennom alt herket, alle oppgavene og alt byråkratiet, som man bare må gjennom.

Ildebranner mellom hovedpersonene blusser opp når avgjørelser må tas, om hvordan et lik skal oppbevares inntil jorden tiner nok til å kunne ha begravelse, om hvor lang kjøreavstand det kan være til byen man ber en farløs tenåring flytte til.

Alle virker forankret og spontane. Nærheten skapes også av de følsomme skuespillerprestasjonene. Casey Affleck legger for dagen et bredt register som likevel aldri bryter gjennom den overhengende, sorte sorgparaplyen som Lee aldri kan slippe taket i. Kyle Chandler klarer med de minste fakter å gjøre Joe til en bauta i søskenforholdet.

Overveldende sorg

Dette er noen av grunnene til at «Manchester by the Sea» har vært en av de mest kritikerroste filmene i USA i år, og antas å få opptil flere anerkjennene nikk når Oscar-nominasjonene offentliggjøres senere denne måneden. Men for denne anmelder er det noe som skaper avstand. Kanskje har det å gjøre med at den gjennomgående bryskheten og mistenksomheten personene imellom. Den konfronterende tonen er morsom nå og da, men kan også bli litt slitsom og gneldrende. Eller det kan være knyttet til at den livserfaringen Lee bærer på, er så overveldende forferdelig, et tap som han så åpenbart aldri kommer til å komme over, at det både blokkerer en del tolkningsmuligheter og begrenser hvor langt og i hvor mange retninger historien kan gå. Alt peker tilbake mot tragedien, og kommer alltid til å gjøre det, og nyansene og finsnekringen i spillet og dialogarbeidet blir valne mot det knusende premisset.

«Manchester by the Sea» er en film med store og diskutable kvaliteter, som kan være tung å se nettopp fordi den kanskje lykkes litt for godt i å være troverdig i taklingen av det blytunge temaet sitt.