BEKYMRET: - Jeg blir bekymret for musikere som er atten-tjue år og ekstremt forsiktige med alt foreldrene deres har advart mot, sier Satyricon- og Celtic Frost-gitarist Anders Odden. Han er aktuell med boka "Piratliv" etter 20 år i norsk musikkbransje. Foto: Lars Myhren Holand
BEKYMRET: - Jeg blir bekymret for musikere som er atten-tjue år og ekstremt forsiktige med alt foreldrene deres har advart mot, sier Satyricon- og Celtic Frost-gitarist Anders Odden. Han er aktuell med boka "Piratliv" etter 20 år i norsk musikkbransje. Foto: Lars Myhren HolandVis mer

- Folk som har vært med en stund, har sett det meste

Satyricon-gitarist Anders Odden om transesex og slankedop i norsk musikkbransje.

Musikerlivet er fullt av dop og sex. Men ikke alltid det dopet og den sexen du tror, ifølge «Piratliv», de ferske memoarene til metalgitarist Anders Odden (38).

- Forlaget kaller boka di for Norges svar på «The Dirt», den kanoniserte grisehistorien om Mötley Crüe. Var det det som var tanken  bak å sette seg ved tastaturet?

- Jeg ble beæret da forlaget mente det, for «The Dirt» er en veldig bra rockedokumentar. Men jeg kan ikke si jeg er inspirert av den. Dette handler om mine opplevelser og betraktninger etter et langt liv på skyggesiden av norsk musikkbransje.

- Skyggesiden?

- Det var spøkefullt ment. Men min bakgrunn er fra musikksjangere som tradisjonelt ikke har hatt noe stort publikum i Norge, bare stor og til dels ensidig negativ pressedekning. I våre dager er det annerledes, så klart, nå har metalen blitt mer stuerein enn noensinne med alle sine gullplater og spellemannspriser.

- Du fikk platekontrakt som attenåring med ditt eget death metalband Cadaver, men mest suksess har du hatt som bakmann og innleid musiker i band som Apoptygma Berzerk, Satyricon og Celtic Frost. Føler du at den kommersielle suksessen som har blitt mange av dine metalkolleger til gode, har gått deg forbi?

SYNTHGOTH: Anders Odden var i mange år sentral i Apoptygma Berzerk sammen med Stephan Groth (til høyre). Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

- Det kan jeg ikke si. Men så har salgstall og gulltrofeer heller aldri vært drivkraften i den sjangeren jeg har holdt på med. Det er anerkjennelsen fra sine egne som er drivkraften, det å nå ut til alle de andre sære folka rundt omkring i verden. Når jeg fra tid til annen har havnet i settinger som er vanlige for kommersielt vellykkede artister, på Top of the Pops, VG-lista eller et kjøpesenter for å signere plater for tiåringer, har jeg bare følt meg fremmedgjort.

- Boka di er ganske utleverende når det gjelder både eget og andres rusbruk. Har det vært vanskelig å få aksept fra tidligere bandkolleger for at du beskriver hvordan dere legger opp lainere bak scenen?

- Alle som har grunn til å være bekymret, har fått lese manus. Så vi har tatt hensyn til det, kanskje i større grad enn jeg har ønsket. Men det som foreligger er en versjon av alt det jeg mener en rockebok bør være, og folk som har vært med i gamet en stund, har jo sett det meste. Så hvorfor ikke skrive det?

- Den er ganske drøy, den episoden du gjengir med de stripperne i Hamburg som dagen derpå, nakne på bandets hotellrom, viser seg å være transseksuelle. Men alle syntes det var greit å gjengi den?

- Alle bortsett fra han tyskeren som er involvert; han har jeg ikke fått tak i. Men jeg er glad akkurat den historien slapp gjennom. Jeg føler at en rockedokumentar må ha med en historie fra en strippebar, og når jeg fikk med den aller verste historien min trengte jeg liksom ikke tenke mer på det.

- Det er nesten vanskelig å tro at turnélivet faktisk kan ligge så tett opptil alle klisjeene.

NYTT BAND: Odden skriver mye om Hans Erik Dyvik Husby (til venstre) og bandet Doctor Midnight and the Mercy Cult i sine memoarer. Foto: Pontus Lundahl / SCANPIX Vis mer

- Hvis du vil at livet på veien skal bestå av alle klisjeene du har hørt om, er det bare å gå inn for det, så dukker de opp. Når du kommer opp på et visst nivå er hele turnélivet fasilitert for at de klisjeene skal bli levert på brett. Så er det selvsagt opp til deg selv om du tar imot tilbudene som kommer. Pick and choose, og er du ung nok, dør du kanskje ikke av det. Men de som havner i en evig jakt på klisjeene, går til grunne. Til syvende og sist er det de seriøse musikerne som overlever.

- Er det naturens måte å sjalte ut de useriøse musikerne på?

- Det har noe darwinistisk over seg. Selv har jeg de siste fem årene ikke rørt en dråpe alkohol før et show. Jeg har allerede prøvd det, liksom. Men jeg blir bekymret for musikere som er atten-tjue år og ekstremt forsiktige med alt foreldre og lærere advarer mot. Ikke bare fordi de får en verre 40-årskrise enn meg, men fordi det blir så patetisk å ikke gjøre seg ferdig med de greiene der som ung. Det blir litt som han som feirer russetida ti år på rad.

- Selv prøvde du en gang å kaste en TV ut av et hotellvindu. Men så ble det ikke noe av fordi det det begynte en film alle i bandet ville se?

- Ikke sant. Vi hadde sjansen, men...

- På en annen Europa-turné gikk hele Apoptygma Berzerk og knasket efedrin. Slankedop, liksom? Hva var greia?

NORGES BESTE VORSPIEL: Denne saken er hentet fra dagens utgave av Dagbladet FREDAG. Les også om: • Sprit, spionasje og strømpeholdere! Ikke rart 60-tallet har erobret TV-skjermene. • Idol-favoritt Jenny Langlo (18) om kjæresten, øresusen og rosabloggere • Og så har vi møtt Casey Affleck og Matthew Broderick fra kinoaktuelle «Tower Heist» Vis mer

- Det begynte med at det var kugalskap i Europa, så vi hadde en idé om at vi skulle unngå å spise kjøtt. Vi så etter utveier for å overleve på lite mat og ble tipset om noen slankepiller gamle damer brukte. At virkestoffet hva efedrin fant vi ut fra noen i ravemiljøet, der det ble brukt som et sunt alternativ til verre typer dop fordi det på det tidspunktet gikk an å kjøpe reseptfritt på apotek i Tyskland. Dette var før internett og tilgang på informasjon om hva som var hva, så det tok sin tid før vi skjønte at det verken var ufarlig eller gjorde noe bra med oss. Vi var bare tjueåringer på tur, og nysgjerrige på verden.

- Du bruker mye av boka på å hype ditt nye band. Godt og vel halvparten handler om Dr. Midnight and the Mercy Cult, som du har startet med Hans Erik Dyvik Husby på vokal?

- Det synes jeg er relevant fordi det er historien om alt som skjer bak kulissene når et nytt band skal stables på beina. Hvordan man diskuterer og jobber med ideer om alt fra låter til bandnavn, er en universell, men ukjent side av det å starte et band. Det er i hvert fall noe jeg gjerne ville lest om andre.

- Du slår fast at Husby sluttet i Turboneger fordi han fikk for dårlig betalt?

- Delvis derfor, i hvert fall. Det handler om låtskriverfordeling, hvor mye man får lov til å putte inn i den kreative prosessen og om bandet tjener penger på noe annet enn konserter. Jeg tror ikke det er så mange som vet at Hank var en slags innleid frontfigur, mens de andre lagde all musikken. Det er ikke unikt for Turbo, og det er helt legitimt. Men man sliter den dagen man har en hit eller selger katalogen til et forlag eller en låt til en reklame, for da ser vokalisten seg selv på TV og hører sin egen stemme, og vet at han ikke får noen penger for det. Det samme skjedde i a-ha, men de tok på et tidspunkt et oppgjør på bakrommet, og så fikk Morten Harket en større del av inntektene. Hvis ikke hadde han kanskje ikke giddet å stå der og synge Paal Waaktaar-låter lenger. Nå er de også oppløst.