For lettvint og tragisk

Ambisiøs, men holdningsløs film om skolemassakre.

FILM: 20. april 1999 gikk to svartkledde gutter på Columbine High School i Colorado til aksjon mot sine medelever i noe som skulle bli USAs hittil mest omfattende skolemassakre. Hendelsen står fortsatt som et åpent sår i amerikansk bevissthet. Hvordan kunne dette skje?

Ubesvart

Flere faktorer gjør at spørsmålet er ubesvart. De to elevene skjøt seg selv og røpet ingen motiver. Den ubehageligste forklaringsmodellen, sett med amerikanske øyne, handler om en våpeninfisert kultur der retten til å eie våpen er grunnlovsfestet og der tilgangen til våpen er pinlig enkel, selv for barn. Den mektige våpenlobbyen, med National Rifle Association i spissen, bidro til å legge lokk på debatten etter Columbine-massakren. Hvordan kunne dette skje?, spør man seg fortsatt om i USA.

Gus Van Sant er blitt berømmet for ikke å gi «enkle svar» i sin film, som er inspirert av Columbine. Problemet med filmen er at han ikke gir noen svar i det hele tatt: han tilslører. For denne observerende, minimalistiske holdningen ble han tildelt både Gullpalmen og prisen for beste regi ved årets filmfestival i Cannes.

Fordi «Elephant» så totalt unnlater å problematisere, blir filmen selv problematisk. Det underliggende budskapet kan kokes ned til dette: Hvem som helst kan skyte eller bli skutt i en skolemassakre. Verst for deg om du tilfeldigvis står i veien for ei kule.

Overtolket

Gus Van Sants forsøk på å lage høyverdig kunstfilm av tragedien, lykkes bare delvis. Filmspråket han benytter seg av er effektivt som i en skrekkfilm. Det kan være enkelt og repeterende fordi «alle» jo er kjent med utgangen på historien han bygger opp til. Store deler av filmen består av elever som går gjennom lange skolekorridorer, langsomt og sett fra flere synsvinkler, og det er uhyggelig fordi vi vet jo at rundt neste hjørne... Eller det etter der igjen... De går og går mot en gitt undergang.

Amatører er brukt som skuespillere, og de opptrer under egne fornavn. Gus Van Sant gir små innblikk i deres liv. Her er gutten som bekymrer seg over en forfyllet far, nerdejenta med så store komplekser at hun ikke tør ha gym i shorts, kjæresteparet som går hånd i hånd, den utadvendte hobbyfotografen, de tre jentene som spyr opp skolelunsjen av redsel for å bli tykke, fotballspillerne, lesehestene osv.

De to drapsmennene, Alex og Eric, blir portrettert like kort og tilforlatelig: En spiller Beethoven, en annen voldelige dataspill. De ser en film om Hitler og de kjøper våpen på Internett. På denne måten har Gus Van Sant tilsynelatende lagt ut små spor, slik at seerne fritt kan shoppe mulige motiver.

Ett av sporene er blitt overtolket i amerikansk presse: Gus Van Sant lar de to guttene kysse hverandre heftig og dusje sammen morgenen før massakren. Jaså, de var homser, var det derfor? har mange spurt. Det er en av grunnene til at jeg mener Gus Van Sant tilslører.

«Elephant» - tittelen handler om elefanten som ruver sånn i rommet at ingen ser den - er både en vellaget og severdig film. Spørsmålet om å like den eller ikke blir av moralsk art. For meg blir den bare en lettvint og holdningsløs spin-off på en tragedie, helt tidsriktig i Hollywoods angst for å støte. Takke meg til Michael Moores knyttneve.

ALEX OG ERIC: De to guttene blir massemordere før dagen er omme. I filmen blir de portrettert kort og lettvint.