Forbanna på utviklingen i bokbransjen

Kjersti Bjørkmo (35) fyrer av.

(Dagbladet.no): Kjersti Bjørkmo (35) er vår novemberpoet med «En natt for å begrave hester». Sist gang hun ble månedens poet, fortalte hun at hun satset alt på skrivinga.

- Kan du fortelle litt om hvordan det går? Er du inne i et driv?

- Ja, hvordan går det egentlig med skrivinga? Det er neimen ikke så lett å si så mye fornuftig om egen skriveprosess. Til tider skjønner jeg dessuten ingenting av den, det ligger vel i sakens natur. Jeg mener: «Skriveprosess». Hva er det for et sted? Det er jo ikke som å male en vegg eller måke et område for snø, der du hele tiden kan se hvor du begynte og hvor det skal slutte. Skriveprosessen er noe jeg kaver rundt og rundt i, og det føles nødvendig. I et dikt skriver Fernando Pessoa om å være dikter: «Det er min måte å være alene på«. Kanskje er det nettopp sånn. Men jeg skal ikke kokettere med at jeg ikke har ambisjoner. Det har jeg.

Ikke så redd lenger

- Så til dette vanskelige begrepet skriveprosess. Hvordan er den for deg?

- Jeg mener selv at jeg skriver frustrerende sakte og at det jeg ønsker å si som regel sitter merkelig langt inne. «Det der skal du bare i drite i», sa en venn en gang jeg holdt på å beklage meg over dette. Og det er jo sant. Følelsen er neppe unik, og så lenge det finnes bevegelse, så lenge det ikke er fullstendig stille i den delen av hodet som tar seg av skrivinga, er det ganske dumt å kave seg opp over en tanke om hvordan det ideelt skulle være, mener Kjersti.

- Jeg tror jeg først og fremst ønsker å skrive meg innpå noe jeg ikke fullt ut forstår, finne sammenhenger jeg fortsatt ikke har begreper om, og da får det heller ta tid. Det høres fornuftig ut, sant? Men like forbanna frustrerende er det jo at poesien ikke bare kan renne ut av fingertuppene. Det skulle jeg likt. Så når du spør om jeg er inne i et driv, er svaret nei. Hvis driv har med tid å gjøre. Hvis det derimot har med bevegelse alene å gjøre, er kanskje svaret ja. I det siste har jeg prøvd å ikke være så streng mot det jeg skriver, mens jeg skriver. Jeg er ikke riktig så redd for å skrive dårlig som jeg var før. Det har ført til en del begredeligheter, men også større rom for bevegelse.

Et rop om hjelp

Hun ble derfor overrasket over å se ikke bare «En natt for å begrave hester», men også «Påstigning 22.58» i novemberutvalget. Og oppmuntret.

- Fortsatt har jeg et uavklart forhold til dem. Om jeg virkelig har fått til det jeg ville. For jeg ønsket å dra dem videre, de diktene. Hehe, egentlig kan du si at å legge «En natt for å begrave hester« ut på Diktkammeret var et rop om hjelp, på diktets vegne.

Derfor gleder hun seg til å lese juryens begrunnelse.

- I forlengelsen av dette har jeg lyst til å si at det bare er dumt å tro man skal forstå alt. Ha den fulle oversikten. For meg er dette mye av hva poesi handler om. Alt som ikke kan gripes. Derfor er det også så lett å bli forbanna på mye av det som utspiller seg i bokbransjen for tida. Kulturrådets forslag om å halvere innkjøpsordningen for lyrikk. At lyrikken ikke når fram til bokhyllene i enkelte bokhandler. Jeg går ikke inn i de forretningene. Jeg er rett og slett fornærmet over at de bruker 30 prosent av utstillingshyllene til Eli Hagens private og smålige eder og galle. Hva tar de oss for? Hylle på hylle der den ene kjendisen blunker til den andre fra bokomslagene. Det hele er jo også så forutsigbart. En bokbransje der markedskreftene får styre blir også veldig fort fattig på overraskelser. Men jeg nekter. Det der er ikke den virkeligheten jeg har lyst til å kjøpe.

Les juryens begrunnelse:

Grunntonen til gode dikt

Eit av dei djupaste fundamenta for den modernistiske poesien er den gjennomtrengjande kjensla av stor einsemd som kan koma over eit menneske når ein går gatelangs i urbane miljø omgitt av tome maskinar. Eit anna fundamentalt element er den språklege nyskapinga, famlinga langs grensene av tydingar for å sjå om ein møter ei anna hand der inne blant alle dei nedslitne orda som ligg kring oss som oljeflekkete og holete arbeidshanskar stive av bruk.

Dette diktet innheld alt dette og har samstundes plassert seg sjølv stadfast geografisk og omgjev lesaren med konkrete og sanselege bilete.

Slik sett opplever juryen dette som eit grunndikt, som eit slags gjennomslag til grunntonen i gode dikt overhovudet, og den gongongen som finst der og får det til å klinge i den merkelege klangen som famnar både melankoli og ein hemmeleg jubel. Det er ei glede å fokusere på måten Bjørkmo gestaltar ein mørk familie med «strengheten til den som har ventet for lenge» og lar kulda og det ikkje uttalte venlege ordet, frysa inn i lesaren, slik at me byrjar å grue oss til kor ille det kan gå mot slutten av diktet.

Men stemmen som møter oss her, aleine i kulda og mørkret, omgitt av strenghet og tomhet, har kledd seg for å klara seg. Det stig fram ei sår overlevingsevne, som klart påpeiker eit behov for avstand, men og eit håp om å koma ut av dette, med hovudet løfta over nattas snø, og eit andlet som kjem fram til morgonen, ut frå ei natt der hestar vart begravde.

For juryen,

Helge Torvund

Juryen består også av Kristian Rishøi, Niels Schia og Maria Børja.

PROVOSERT MÅNEDSPOET: Kjersti Bjørkmo mener poesi handler om å ikke forstå alt. - Derfor er det også så lett å bli forbanna på mye av det som utspiller seg i bokbransjen for tida, mener hun.