MENNENE BAK ENO: Dagbladets musikkanmelder Eirik Kydland (t.h.) er redaktør for Eno, mens Behnam Farazollahi (t.v.) er prosjektleder. Formgiver er Rune Mortensen. Foto: Rune Mortensen
MENNENE BAK ENO: Dagbladets musikkanmelder Eirik Kydland (t.h.) er redaktør for Eno, mens Behnam Farazollahi (t.v.) er prosjektleder. Formgiver er Rune Mortensen. Foto: Rune MortensenVis mer

«Forklarer hvorfor musikk er så viktig i livene våre»

Den svenske kulturkritikeren Jan Gradvall begeistres av det nye musikkmagasinet Eno.

||| MAGASIN: Hvorfor skal man egentlig kjøpe et musikkblad? Svaret på dette spørsmålet er radikalt annerledes i det digitale samfunnet, sammenliknet med det analoge.

Gammeldagse musikkmagasiners måte å formidle nyheter, intervjue artister og karaktersette plater er ikke lenger relevant.

Den musikkinteresserte forbruker - og dermed den potensielle magasinkjøperen - kan allerede finne all musikk på Spotify eller YouTube, umiddelbart selv avgjøre hvordan det låter og, enda viktigere, via lenker få tips om masse annen musikk i samme stil.

Ordet nyhet har heller ikke samme betydning i det digitale samfunnet som i det analoge. Nyheter formidles nå i sanntid: iPhone er det nye CNN.

AT ET SÅKALT AKTUELT nyhetsprogram på tv i dag oppleves som litt uaktuelt allerede når det sendes på kvelden, sier en del om hvor aktuelt et månedsmagasin om musikk kan være.

En artist som Kanye West forteller også mer om seg selv på Twitter enn noen journalist kan få fram i løpet av et hotellromsintervju.

Dessuten har tastemaker-rollen som aviser som NME lenge hadde, blitt overtatt av MP3-blogger som Gorilla vs. Bear og Brooklyn Vegan. Det er på nettet det skjer.

Så at musikkpublikasjoner på papir går med tap eller legges ned har ingenting med konjunkturen å gjøre - som alle journalister skylder på - men med musikk- og medieklimaet.

Det mest intelligente med det nye norske musikkmagasinet Eno er at den har forstått alt dette, tatt konsekvensen av det - og laget et strålende debutnummer fylt av journalistikk som ikke nettet kan tilby eller trumfe over.

Musikkmagasinet Eno inneholder ingen konsert- eller plateanmeldelser.

Hva Eno i stedet gjør, er noe som blir stadig mer sjeldent, men dermed også viktigere i dagens medieklima: Eno forklarer sammenhenger. Eno forklarer hvorfor musikk fortsetter å være så viktig i livene våre.

Å SKRIVE ER Å TENKE. Det er veldig sjelden nordisk journalistikk husker på det, men jeg blir minnet på det gang på gang når jeg leser Eno.

Eno har intervjuer med noen av 2010s mest relevante artister, som CEO, Big Boi (fokusert på hvor besatt han er av Kate Bush), G-Side og det for meg helt ukjente norske bandet Altaar, som jeg umiddelbart sjekket ut på YouTube og bestemte meg for snarest å se live.

Reportasjene belyser alt fra Ornette Colemans måte å spille på, med intervjuer med fire andre saksofonister, til gjennomgang av svart soulmusikks opptatthet av egyptologi og verdensrommet; fra Earth, Wind & Fire til årets r&b-sensasjon Janelle Monáe.

Eno presenterer også noen av de mest originale og beste ideene jeg noensinne har sett i et musikkmagasin, skandinavisk eller internasjonalt.

Jan Gradvall. Foto: Jonas Linell Vis mer

TO UNGE FORFATTERE får har fått i oppdrag å skrive til musikk. Den ene velger Beach House, den andre hele Mariah Carey-katalogen.

En annen lysende artikkel - nærmest poetisk i form og tanke - tar utgangspunkt i en 11-årings lommebok fra 1992, en tidskapsel med innrissede bandlogoer av Slayer og Metallica og fylt av medlemskort til Donald Duck- og Fantomet-klubben.

Eno er dessuten smarte nok til å posisjonere seg som et musikkmagasin man setter i hylla, snarere enn å legge det i papirgjenvinningsbunken; akkurat som for eksempel litteraturmagasinet Granta eller det nye engelske musikkbladet Loops.

Prisen er 99 kroner, opplaget begrenset til 3000 eksemplarer, og form og typografi er vakrere enn de fleste bokomslag. Jeg kommer til å abonnere på Eno.