Forsøk på fadermord

Dokumentarisk duell mellom to av Danmarks fremste filmskapere.

FILM: «Lars von Triers fem benspænd» er et fascinerende stykke filmarbeid. En metafilm, ja vel, men før noen iler ut og leier Mel Gibsons siste i stedet, må det fastslås at «Benspændene» er intens som et psykodrama, spennende som en thriller.

Myten om «geniale von Triers labile gemytt» og sadistiske forhold til skuespillere kan her beskues i all sin velde. Von Trier dyrker åpenbart ideen om at god kunst skapes gjennom hindringer og motstand, enten selvforskyldt gjennom rigide dogmer eller - som her - påført andre i en terapeutisk hensikt.

Offeret for dogmeregissørens frekke føtter er den danske dokumentarfilmskaperen Jørgen Leth og hans kortfilm fra 1967, «Det perfekte menneske». Von Trier har sett den minst 20 ganger, hevder han, og fylles av irritert beundring hver gang. Hans idé er å rive den ned fra pidestallen; gjøre den mer «menneskelig» enn «perfekt».

Fem nye

Leth går med på von Triers utfordring; å lage fem nye versjoner av «Det perfekte menneske», underlagt strenge regler som von Trier pønsker ut med tilsynelatende ondskap. Den opprinnelige kortfilmen er filmet i svart-hvitt og er en kjølig-elegant demonstrasjon av en mann og en kvinne som kler seg, ligger, faller, danser, spiser, barberer seg mens en kommentatorstemme forklarer og stiller en rekke filosofiske spørsmål. En liten perle av en film som von Trier vil forsøke å ødelegge.

Leths første oppdrag er å skyte filmen på Cuba i for ham helt ukjente omgivelser. Dessuten skal hvert klipp ikke overstige 12 bilder, dvs. et halvt sekund. Leth kommer tilbake med en fargemettet film der nettopp det stakkato uttrykket gir en ny dimensjon til verket.

Neste hindring for Leth er å iscenesette seg selv som det perfekte menneske i de verst tenkelige omgivelser. Han velger horestrøket i Bombay-slummen, der han sitter i kjole og hvitt og inntar et bedre måltid med bare en plastskjerm mellom seg selv og tiggerbarna. Resultatet er igjen slående, og von Trier føler trang til å straffe Leth hardere. Neste oppdrag: Ingen regler.

Fjerde «benspænd» er å lage tegneserieversjonen, en sjanger ingen av dem kan utstå. Leth hyrer en amerikansk kunstner til å bearbeide sine tidligere versjoner, og - unødig å si på dette tidspunkt - resultatet blir igjen en kunstnerisk seier. Siste oppgave er en form for kapitulasjon fra Lars von Triers side.

Syntese

Å bivåne det psykologiske spillet mellom de to filmkjempene er som å sitte ringside i en jevn boksekamp. Jørgen Leth er 20 år eldre enn von Trier og en utsøkt sympatisk person med uttalte etiske grenser og en form for avstand mellom seg selv og sitt kunstverk. Von Trier framstår som det motsatte: direkte, nærgående, provoserende, selvutleverende. I møtet mellom de to oppstår ingen klar vinner (selv om jeg ikke kunne la være å heie på Leth) eller taper, men det oppstår noe helt annet - en syntese av to kunstneriske tilnærmingsmåter som er større enn summen av de to. Resultatet er rett og slett et must for alle som er opptatt av film.