Første tango i Paris

Ikke helt blink, men likevel det mest interessante fra Bertolucci på lenge.

FILM: For tretti år siden sjokkerte Bernardo Bertolucci med «Siste tango i Paris». Også i «The Dreamers», allerede kalt «Første tango i Paris», står sex sentralt. Men nærbilder av kjønnsorganer og samleiescener til tross, dette dramaet om tre unge mennesker som fåfengt forsøker å stenge virkeligheten ute, vil neppe sjokkere noen i dag.

Paris, mai 1968. Den amerikanske studenten Matthew møter tvillingene Isabelle og Theo gjennom en felles lidenskap: å se film, diskutere film og ikke minst: leke med referanser til klassiske filmer. Tvillingene er alene hjemme, Matthew flytter inn, lidenskapen utvides - og et trekantdrama med incestuøse overtoner oppstår. De har voksne kropper, liksom-voksne holdninger og meninger, men ønsker likevel å fraskrive seg ansvaret en inntreden i voksenverdenen medfører. Leiligheten blir en blanding av lekestue og en edens hage for tre, sjalusien blir slangen i paradiset. Men utenfor brygger det opp til krig, virkeligheten smeller bokstavelig talt inn i deres drømmetilstand, de tar til gatene og blir endelig - voksne?

Skuespillerne er talentfulle og vakre, kanskje litt for vakre. Til tider poserer de mer enn de spiller, og da er det vanskelig å tro helt på lidenskapen deres. Manuset til Gilbert Adair bærer også slitt preg av å være nok «En amerikaner i Paris», der den franske hovedstaden igjen står for intellektuell oppvåkning og frihet fra strenge moralske konvensjoner.

Det er lenge siden Bernardo Bertolucci, mannen bak «1900» og «Den siste keiseren», traff bullseye. Det gjør han ikke denne gangen heller. Men om filmen ikke helt lykkes i å si noe viktig om politisk oppvåkning og tap av uskyld, gjør den i det minste et forsøk. Et hederlig forsøk.