Fort Hjort

«Takk, ganske bra» er Vigdis Hjort sin 14. bok. Ennå har ikke dama fylt 40. Kanskje får hun skrevet så mye, fordi hun aldri leser noe som helst?

-Visste du at Georg Johannesen har bokhyllene sine organisert etter fargen på bøkene? Røde bøker der, gule bøker der, og så videre. Skjønner? Det er en gal manns verk, selvfølgelig. Men det ser til gjengjeld veldig ryddig ut, sier hun

-Sikkert

-Det er min måte å unnskylde rotet i bokhyllene mine på.

-For all del.

-Jentene bygde nemlig boktunnel til marsvinet på gulvet her om dagen.

I ET JAKTHYTTELIKNENDE hus med herskapelige trekk residerer forfatterinnen Vigdis Hjort på Nesøya utenfor Oslo.

-Fikk dette ombygde sommerhuset jævlig billig av min eksmann i 1992, forteller hun. I dag er Vigdis kjæreste med en bergensk litteraturprofessor og deler oppdragelsen av barna med sin fraskilte mann som bor rett ved siden av.

Men til tross for husets eksklusive beliggenhet og antatt superlitterære beboere, er bokmengden i bokhyllene på det norske gjennomsnittet. Kan det virkelig være sant at det bor en fetert forfatter her, som selger 30 000 eksemplarer hver gang det kommer en ny bok?

-Egentlig er jeg et bibliotekmenneske, sier Vigdis Hjort.

-Jaha?

-Dessuten var mine foreldre heller ikke bokinteresserte Jeg hadde to bøker om Bakkebygrenda som barn. Det var alt. Dem slet jeg til gjengjeld helt ut. Tegnet og skrev i dem.

-Og slikt blir man forfatter av?

-Jeg begynte å skrive for å tjene penger! I 10-11 års alderen. Den gangen ble innlegg i ukebladene honorert med 25 kroner. Det innlegget jeg oftest skrev lød omtrent slik: «Jeg er en 16 år gammel jente som har en kjæreste på 18 år. Han maser stadig om at vi skal ha samleie, men jeg vet ikke om jeg tør. Hilsen Usikker».

Litteraturforskerne i framtiden, i den grad de tar seg bryet med å lese Hjorts bøker, vil kanskje mene at denne damens forfatterskap nettopp bør forståes på bakgrunn av disse ungpikelige ukebladskribleriene.

-ÆRLIG TALT SÅ LIKER jeg ikke litteratur med masse fiksjon og følelser . For meg er stikkordet avstand. Derfor er mine favorittforfattere folk som Brecht, Celine og Solstad.

Vigdis åpner en ettermiddagspils. Bekjenner seg til øldrikking som lidenskap og proklamerer:

-Et språk som skjærer grimaser, dekker seg selv til og ironiserer, er min type språk.

-Og det betyr?

-Jeg har et instrumentelt forhold til språket. Jeg hater utbroderinger av sterke følelser som angst og kjærlighet. For å si det litt overdrevent er mitt språk helt fritt for sentimentalitet.

-Hvorfor er du redd for følelser?

-Jeg er ikke redd for dem. De passer bare ikke inn i god litteratur. Humor og ironi er mye bedre virkemidler.

-Du er med andre ord ikke Kristin Lavransdatter-fan

-Overhodet ikke.

-Og du skal være en «kvinnenes forfatter»?

-Den tradisjonelle kvinnelitteraturen er så stille. Jeg liker ikke å være stille. Jeg liker autoritet mye bedre. Forfattere som forteller historiene sine på en autoritær måte. Det vil jeg ha.

-For eksempel?

-Thomas Bernard. Han har barndomserindringer fra en brutal oppvekst. Han forteller med en slik styrke og ærlighet.

Vi oppdager Prousts storverk «På sporet av den tapte tid» på nest nederste hylle.

-PROUST LIKER JEG. Han kan bruke 40 sider på å beskrive et middagsselskap. Han har en utrolig autoritet.

-Hvor gjemmer du jentebøkene dine?

-Nettopp. Det må du gi meg. Du kunne gått gjennom disse hyllene uten å vite hvem de tilhørte, og du kunne umulig sagt at det var en typisk kvinnelig leser som bodde her. Det er jeg stolt av.

Men på soverommet avslører vi noe senere en hel stabel med bøker om drømmetydning:

-Ha! Det er sånt noe du egentlig leser?

-Dette er seriøse bøker altså.

-Ha!

-Her om natten drømte jeg at jeg snødde inne. Og etterpå kom det et lastebilhjul trillende forbi.

-Og det skulle liksom bety at..?

-At kjærligheten i livet mitt er fastfrosset, kanskje. Ærlig talt: Jeg tror på dette å leve i en verden av språk. Det viderutvikler oss som mennesker. Garantert.

NY BOK: Vigdis Hjort forteller om de ekle sidene ved vår rikdom i «Takk, ganske bra»