Fortapt i Tokyo

Annerledes bastardfilm - litt komedie, litt melodrama i briljant forening.

FILM: Ingen steder blir ensomheten mer påtrengende. Og ingen har klart å fange denne akutte sjelenøden så presist som Sofia Coppola i filmen «Lost in Translation».

Dette er film nummer to fra Francis Ford Coppolas talentfulle datter (debuten var «The Virgin Suicides»), og den fortjener opptil flere av de Oscar-statuettene den er nominert til. Men det er på mange måter en bastard av en film: av og til en komedie som tidvis er hylende morsom, og samtidig et melankolsk kammerspill mellom to fortapte skikkelser.

Fremmed nærhet

Bob og Charlotte, spilt av Bill Murray og Scarlett Johansson, er to amerikanere med kraftig «jetlag» som møtes tilfeldig på Tokyo Hyatt. Han er en litt fallert filmstjerne i 50-årsalderen som er i Tokyo for å gjøre et par lettjente millioner på en whiskyreklame. Hun er noen-og-tjue med filosofieksamen fra Yale og gift med en fotograf som er i Japan for å ta bilder av et band. Begge er lysvåkne om natta med slitsomme tanker om meningen med livet, ekteskapet og tilfeldige barbekjentskaper.

Så blir de akkurat så intime som fremmede kan bli; i trygg forvissning om at de neppe kommer til å se hverandre igjen, våger de å snakke med hverandre om ting som er «farlige», dvs. følelser og forhold. Og det er i det emosjonelle samspillet mellom de to at Sofia Coppola viser sitt kvinnegrep som regissør (og manusforfatter), synes jeg. Hun faller nemlig ikke for den opplagte fristelsen/fellen å la Bob og Charlotte hoppe til køys. I stedet utvikler de to et vennskap og en mystisk nærhet som likevel aldri slutter å være erotisk.

Begge er «lost» i en japansk virkelighet som er eksotisk fordi den hele tida veksler mellom ultramoderne teknologi og barnslig «amerikanisering». Bob blir vekket av helautomatiske gardiner som åpnes ved soloppgang, han blir nesten drept på en tredemølle som går amok, og han må ta regi fra en dynamisk reklamefilmregissør som oppfører seg som om han var Kurosawa i ferd med å skyte en slagscene blant samuraier, og ikke en mann med et glass whisky. På hotellet bli han forsøksvis forført av en luksushore som har sett for mange vestlige pornofilmer og som skriker «liv av meg stlømpene» med suveren forakt for forskjellen mellom «r» og «l».

Finslepent

Bill Murray er briljant i rollen som Bob Harris, den livstrette skuespilleren som ikke orker å være beleven privat. Komikeren Murray faller aldri for fristelsen til å smøre på med gags i scener som virkelig innbyr til det. I stedet er han subtil og finslepen, både når han synger karaoke på bar og når han gir uttrykk for at han kan - men egentlig ikke vil - parodiere Roger Moore og Dean Martin i whiskyreklamen. Dette er i sannhet en annerledes film.