Forviklingskomikk med kopistempel

Vulgaritetene hagler og noen av dem er morsomme i «Say It Isn\'t So». Ganske riktig har du sett dem før.

Farrelly-brødrene Peter og Bobby står som produsenter, deres assistent har regien, og manus har lånt så mye fra søskenparets «Alle elsker Mary» og «Jeg, meg og Irene» at Farrellyene må ha latt det passere i et anfall av storsinn. Hadde de selv skrevet og regissert, ville denne sommerlige lettvekteren vært enda villere og mye smartere.

Som det nå er, står et grovkornet Farrelly-stempel tydelig klistret over det hele - forløp, figurer og freidig farseaktige innfall. Her er ulykksalig omgang med kroppsdeler og hårfrisyrer («Alle elsker Mary»), kuflokker og gale piloter («Jeg, meg og Irene»), samt lytekomikk fra begge.

Foreldreløse, dyrevennlige Gilly (Chris Klein) finner omsider den store kjærligheten i den klønete frisøren Jo (Heather Graham) - bare for å oppdage at hun er hans søster og siden forstå at det er hun slett ikke, likevel. Damen står da gifteklar på andre siden av USA, så omtrent som i «Mary» rykker vår mann ut for å rydde opp i misforståelsene.

Hindringene er uvanlig mange, blant dem troner Jos stormannsgale mor (Sally Field), og Sally har riktig godt av å droppe en gråterolle til fordel for storsnutet komikk. I kjent Farrelly-ånd trampes det overtydelig fram, men James B. Rogers har fortsatt litt å lære av brødrenes evne til å overraske og deres talent for å snu vaneforestillinger på hodet. Småmorsomt og virkelig fort glemt.