Forvirret motstand

Motstanderne av en mer liberal bioteknologilov avslører en svak etisk forståelse, skriver Jens Saugstad.

REGJERINGEN VIL endre bioteknologiloven for å tillate 1) forskning på befruktede egg, 2) genetiske undersøkelser av befruktede egg for å avdekke avvik før et av dem eventuelt tilbakeføres til kvinnens livmor, og 3) bruk av slike undersøkelser for å velge ut et egg slik at foreldrene kan få et barn uten arvelig sykdom og slik at stamceller fra navlestrengsblodet eller eventuelt fra benmargen kan gis til syke søsken. Lovforslaget er blitt møtt med høylytte protester fra forkjemperne for en restriktiv lov. Men de avslører en svak etisk forståelse. Jeg skal ta opp noen av deres moralfilosofiske misforståelser.

IFØLGE INGE LØNNING er «Arbeiderpartiet åpenbart villig til å se bort fra grunnleggende etiske hensyn» (22/4). Tidligere i innlegget skrev han at «Forskning på stamceller fra befruktede egg betyr at et spirende menneskeliv behandles som verktøy for andre, og ikke som et mål i seg selv». Uttrykket «mål i seg selv» henviser til prinsippet at enhver person alltid skal behandles som et (for)mål og ikke bare som et middel til formål, som uttrykker menneskeverdtanken. Lønning synes altså å mene at befruktede egg åpenbart har menneskeverd. Men påstanden om at befruktede egg er formål i seg selv - har menneskeverd - er omtrent like kontraintuitiv som at mor Nille er en sten. Derfor er det vanskelig å tro at noen innerst inne tror det. Mange tror nok at vi bør tro det, slik Laila Dåvøy hevder i et innlegg 29/4. Men det bør vi ikke. Den som virkelig hadde opplevd det som et moralsk dilemma hvis valget stod mellom enten å redde et befruktet egg eller et spedbarn ut av en brennende bygning, ville med sin vakling røpe en alvorlig karakterbrist.

FOR Å MILDNE inntrykket av å stride mot sunn fornuft snakker de restriktive ofte om det befruktede eggets egenverdi. Men hele tiden mener de menneskeverd. I et innlegg 7/5 begynner Christina Ek med å snakke om befruktede eggs egenverdi, men ender med «livets egenverd» (uten i). Også Karl Georg Høyer glir fra egenverdi til menneskeverd i et innlegg 15/5 - riktignok uten å ty til Eks forførende blandingsord. Først slår han fast at «Et befruktet egg har i en eller annen forstand egenverdi», og han synes å mene at dette er et synspunkt som de fleste deler. Men nesten umerkelig glir han over til å forutsette at befruktede egg har menneskeverd, slik at han kan konkludere at «I et samlet perspektiv er det grunn til å stille spørsmål ved om regjeringens liberaliserende endringsforslag er i samsvar med ... prinsipper om respekt for menneskeverd». Høyer advarer på dette grunnlag mot «regjeringens raske bevegelser nedover skråplanet», men det eneste skråplanet jeg kan få øye på, er det som hans egne begreper glir på.

HVIS DET SKAL VÆRE sant at de fleste mener at befruktede egg har egenverdi, forutsetter det et klart skille mellom egenverdi og menneskeverd. De aller fleste mener nok at dyr har egenverdi, og etter hvert er det blitt økende oppslutning om at hele naturen har egenverdi. Hunder skal behandles godt for deres egen skyld, ikke bare fordi det gjør dem egnet som kjæledyr; villmark skal bevares fordi vi vil at uberørt natur skal finnes, og ikke bare fordi økosystemene kan inneholde viktige ressurser for oss selv og fremtidige generasjoner. Derfor er det mulig å få aksept for at også befruktede egg har egenverdi. Selvsagt kan de ikke ha den «animalske» formen for egenverdi, som vi bare kan tillegge vesener med sanseorganer. Men siden befruktede egg er natur, er det klart at naturens «økologiske» egenverdi også må omfatte dem; selv er jeg tilbøyelig til å mene at befruktede egg av arten homo sapiens kan ha høyere «økologisk» egenverdi enn alle andre typer naturting (men neppe høyere enn «animalsk» egenverdi), siden zygotene våre normalt er utstyrt med en biokjemisk mekanisme som setter dem i stand til å utvikle seg til noe så forunderlig - og vidunderlig - som personer, som er formål i seg selv.

MENNESKEVERDET er knyttet til den enkelte person og er en absolutt verdi. Det siste betyr at menneskeverdet alltid skal ha forrang fremfor alle andre verdier og hensyn. Dermed kan ingen form for egenverdi veie tyngre enn menneskeverdet. Et uttrykk for denne rangordningen er bruk av dyr i forskning som er nødvendig for å skape viktig kunnskap og behandlingstilbud til personer. Men mens dyrenes «animalske» egenverdi er knyttet til individuelle dyr, siden det er det enkelte dyr som opplever smerte og lidelse, er det ingen tilsvarende grunn til å knytte den «økologiske» formen for egenverdi til den individuelle organisme og naturting. Når vi snakker om befruktede eggs egenverdi, må vi altså mene en verdi som beskytter mennesket som biologisk art, ikke det enkelte egg.Høyer, som sitter i Bioteknologinemnda for Naturvernforbundet, er kanskje åpen for den økologiske tolkningen av embryoets egenverdi. Imidlertid gir denne verdien ham ingen støtte til anklagen om instrumentalisering. Så lenge bruken av befruktede egg styres av en holdning om at menneskets biologiske artsnatur skal bevares for sin egen skyld, er den i samsvar med menneskelivets egenverdi.

NÅR DET GJELDER forslag 3, veksler kritikerne mellom tendensiøse beskrivelser av forslaget og misbruk av vårt grunnleggende moralprinsipp. Det ville ha vært ille hvis regjeringen hadde tillatt å bruke barn bare som midler. Dåvøy har forsøkt å mane frem et slikt bilde: «Regjeringen vil også jakte på egenskaper for å sjekke om det ufødte liv i et usikkert medisinsk forsøk kan levere reservedeler til en bror eller en søster» (Aftenposten 6/4). En som ikke kjente forslaget, ville lett tro at barn skal avles, forbrukes og kastes når de er tomme for reservedeler! Også Høyer, som med rette kritiserer Lønning for å fortape seg i polemisk retorikk, gir en tendensiøs beskrivelse av forslaget: «Disse egenskapene skal være der for at det fødte barnet først og fremst skal tjene et instrumentelt formål, som donor for en syk søster eller bror». At egenskapene velges for at barnet skal kunne være donor, er ikke det samme som at barnet først og fremst skal tjene som et middel for dets søster eller bror.

MEN BARN som blir født ved hjelp av metoden er unektelig også midler for syke søsken, og stortingsrepresentanter fra ulike partier hevder at det er galt å bruke et menneske som et middel for andre mennesker (Dåvøy 29/4 og i Stortingets spørretime 5/4, Olav Gunnar Ballo i Aftenposten 4/4, jf. Bent Høie i Aftenposten 24/2-04). Imidlertid kan det ikke være noe prinsipp som sier at det er galt å bruke mennesker, eller rettere sagt personer, som midler for andre. Pasienten bruker for eksempel legen som et middel for å bli frisk, stortingsrepresentanten bruker sekretæren som et middel for å holde orden på avtaler, osv. Igjen ser vi at kritikken av lovforslaget bygger på en misforståelse av menneskeverdstanken.