Fra ødelagte selvbilder til alvorlig kriminalitet

Kan det ikke tenkes at det nettopp er mindre alvorlige ting, som ødelagte selvbilder, som ligger bak de store og alvorlige problemene som f.eks. gjengene på Tøyen representerer?

I EN DEBATTARTIKKEL med tittelen «Å stirre på det uvanlige er menneskelig» kommenterer Walid al-Kubaisi Marianne Gullestads debattartikkel «Diskriminering på dagsordenen». Al-Kubaisi sier at Marianne Gullestad «jager på rasistiske spøkelser som ikke finnes i vår virkelighet, bare i hennes fantasi». I sitt eksempel utforsker Gullestad mulige grunner til at en dame fra Bærum forteller at hun ble stående og stirre på en svart mann som jogget i Vestmarka. Al-Kubaisi mener at hvis hun hadde satt samme historie inn i en annen sammenheng, ville hun kunne ha eliminert mange av de grunnene hun antyder, som i hans øyne er uaktuelle. Al-Kubaisi oppfatter at Gullestad i sin artikkel gjør seg til talsmann for at nordmenn ikke skal få lov til å stirre eller fortelle om det, og at det bare er av nordmenn hun krever dette. Slik uttrykker hun sin fordomsfullhet mot det norske folk.

FOR MEG HANDLER Gullestads artikkel om noe helt annet enn stirring: Hun ønsker at folk skal være interessert i de virkningene oppførselen deres har på andre, at dette skal være gjenstand for debatt. Al-Kubaisi sier at Gullestad har en illusjon om en skillelinje mellom nordmenn og innvandrere, og at den linjen blir skapt av antirasistiske fundamentalister og innvandrere som ikke forstår nordmenns reaksjoner. Fordi det finnes problemer og utfordringer som både hvite og svarte møter, mener han at Gullestad bør «bruke sin kapasitet til å debattere slike alvorlige problemer (utviklingen av innvandrergjenger på Tøyen, Holmlia, Grorud) heller enn å prioritere å finne årsaken til at en dame stirret på en joggende pakkis». Jeg leser Gullestads artikkel helt annerledes enn al-Kubaisi. Jeg ser den som en oppfordring til folk, svarte og hvite, kvinner og menn, unge og gamle, om å reflektere over hvorfor de finner det legitimt å agere forskellig i forhold til forskjellige mennesker. Hun oppfordrer dem til å sette slike forskjeller på dagsordenen.

I SIN ARTIKKEL tar hun utgangspunkt i et eksempel som handler om de mulige årsakene til at man finner det naturlig å stirre. Dernest problematiserer hun dette i forhold til at noe er «naturlig», en forbauselse for eksempel, og at den kan være et ledd i prosesser som får folk til å føle seg mindre verd. At det kan være ubehagelig å bli stirret på for noen; at de kan tro, teoretisk, at det har med hudfargen å gjøre. At damen ikke behøver å skamme seg overfor venninner, for de ville da også ha stirret. Gullestad forestiller seg hvordan damen ville ha reagert hvis den joggende mannen hadde spurt henne hvorfor hun stirret. Hun tror at sjansen er stor for at hun ville ha opplevd det som et angrep.

AL-KUBAISIS INNLEGG uttrykker nettopp de illusoriske skillelinjene han ønsker å argumentere mot. Det viser også at det er fullt mulig, avhengig av leserens perspektiv, å lese det motsatte ut av en tekst av hva en forfatter ønsker å formidle. Al-Kubaisi sier at Gullestad raser mot rasistiske spøkelser når hun prøver å illustrere hvordan diskriminering konkret kan ytre seg som en ikke intendert handling mellom mørkhudede og lyshudede. Han sier med andre ord at når man ikke mener å gjøre noe vondt mot noen, så skal ens oppførsel ikke problematiseres. I et annet innlegg i samme debatt beskriver Hadia Tajik på en fin måte hvordan problematisering av egen oppførsel, altså selvrefleksjon, er smertefullt (Dagbladet 6.7.). Både Tajik og Gullestad uttrykker at diskriminering ligger i de «bedømmelser» som oppleves av personer å være relatert til kjønn, religion, hudfarge eller lignende, og som derfor har negative konsekvenser. Den opplevelse av smerte hos den berørte personen forutsetter ofte at den som «stirrer», «ser», «snakker til» eller «hører på» selv understreker å ha gode hensikter. Det er fordi problematisering av effekten av handlinger som ikke er vondt ment ofte gjør vondt, at relasjoner blir vanskelige; at man ønsker å forsvare seg, sier Gullestad.

SLIK JEG LESER al-Kubaisis tekst, støtter den Gullestads poeng om at man godt kan komme på kant selv om man har gode hensikter. Men al-Kubaisi tar avstand fra Gullestads ønske om å sette uuttalte konflikter på dagsordenen, underkaste dem en analyse. Hvis den svarte joggeren skulle vise seg å bli lei seg for å bli stirret på, eller allerede har mistet selvfølelsen, er det for det første en liten sak, for det andre et uttrykk for at Gullestad ser rasistiske spøkelser. Dermed illustrerer al-Kubaisis innlegg den avvisningen av refleksjon, den teflonen som Gullestad snakker om. Jeg leser derimot analysen av historien om den stirrende damen som et forslag til hvordan man - gjennom debatt og selvrefleksjon - kan prøve å «knekke» de todelte klassifiseringer som i neste omgang muliggjør diskriminering. Er det noe vi behøver, er det nettopp en institusjonalisering av dialoger og refleksjoner. Al-Kubaisi vil derimot refse dem som analyserer. Al-Kubaisi sier rett og slett, om enn implisitt, at diskriminerende handlinger ikke bør undersøkes; med andre ord, at de negative konsekvenser som andre menneskers oppførsel kan innebære for folks selvopplevelse, ikke bør tematiseres. I mine øyne er dette en legitimering av ansvarsfraskrivelse.

KAN DET TENKES at når Gullestad skriver om en svart mann og en hvit kvinne, så appellerer dette i seg selv lett til leseres forestillinger på måter som det kan være interessant å tenke over? Kan det være at dette er kategorier som det for mange er vanskelig å håndtere? Og at når man forsøker å unngå generaliseringer, slik Gullestad gjør i sin artikkel, så gjør leserne jobben med generaliseringene selv? Man bidrar dessverre ikke til å fremme et velfungerende multikulturelt miljø og samfunn gjennom å forhindre analyse av slike småsaker som folks utrygghet eller de små smerter som man påfører hverandre i hverdagen, og som man oppfatter, med god grunn eller ikke, krenker ens selvfølelse. Kan det ikke tenkes at det nettopp er slike mindre alvorlige ting, som ødelagte selvbilder, som ligger bak de store og alvorlige problemene som for eksempel gjengene på Tøyen representerer?

Oversatt av Dagbladets korrekturavdeling

Tidligere innlegg i debatten: Marianne Gullestad 26.6. Walid al-Kubaisi 4.7. Jonas Gahr Støre 6.7. Hadia Tajik 6.7. Nina Dessau 12.7.26. juni 2004 4. juli 2004