JÅLETE: John Erik Rileys nye roman inneholder flere jålete litterære geberder, mener anmelderen. Foto: TIDEN
JÅLETE: John Erik Rileys nye roman inneholder flere jålete litterære geberder, mener anmelderen. Foto: TIDENVis mer

Framstår som en keiser uten klær

Litterært jåleri fra John Erik Riley.

ANMELDELSE: Etter et bokår der den mest dominerende trenden var romaner i xxl-størrelse, ligger det en viss komikk i at 2011 åpner med den tjukkeste boka jeg noensinne har lest.

«Heimdal, California» er riktignok bare på 872 sider, men av ukjente årsaker har forlaget valgt å trykke boka med ekstra tjukt papir.

Det må bety at ambisjonsnivået både til forlag og forfatter er høyt, og at en lesers forventninger naturlig nok er store. Sett i forhold til det er «Heimdal, California» provoserende svak. 

Revolusjonerende kulinarisme
Det handler altså om norsk-amerikaneren Balder Mehamn. Han er Norges fremste matskribent og tv-kokk, inntil han bryter sammen på et direktesendt matprogram.

Han stenger seg inne i leiligheten sin mens hele medie-Norge venter utenfor. Der begynner han å reflektere over sitt liv og barndom. Den er mildt sagt eksotisk.

Balder ble født i det norske samfunnet Heimdal i California. Han het tidligere Erik Riley, før det Isak. Hans foreldre var med i en idealistisk terror-organisasjon i åttitallets California, og måtte gå i dekning sammen med lille Isak.

Isak (Erik, Balder) reiser fra den angstfylte flyktningetilværelsen til Norge. På få år stormer han det norske kulturelle liv, og målbinder både venstre,- og høyresiden med sin økomat-ideologi; kulinarismen. Budskapet er; «økologisk bevisst forbruk som en aktivistisk handling». Altså å nyte forbrukersamfunnet og ta for seg av dets goder, i stedet for å moralisere over det.

Slett historieforteller
John Erik Riley er en kritikerrost og sjangerlekende forfatter, som nærmest har gjort seg en karriere på sin norsk-amerikanske identitet.

Også i denne boka eksperimenterer han. Han brekker opp fortellingen gjennom sider kun dekket av ornamentale gjentagelser («Ut. Inn. Ut. Inn. Inn. Inn»). Han dokumenterer fortellingen gjennom egne svart-hvitt foto. Han avslutter med hundre sider fotnoter. Og han skriver seg selv og andre, mest kjendiser, inn i fiksjonen.

Alt dette velkjente litterære grep; noen nærmest obligatoriske i samtidslitteraturen, visse av dem tildels forslitte modernismer. Det skal ikke holdes mot Riley.

Det som kan holdes mot ham, er at han ikke klarer å overbevise om at det ligger en litterær desperasjon bak. Jeg får snarere følelsen av at alt er gjort på lissom, som et kompliserende litterært jåleri. Nærmest en parodi, i så fall nokså humørløs.

Overtydeligheter
Problemet er at Riley nok er en god essayist, men han er en slett historieforteller. Jeg-stemmen til Balder blir enerverende med sine analytiske overtydeligheter; oppramsinger av alt han har lest, gjentagelser over hvor revolusjonerende hans etiske øko-budskap engang var (uten at jeg riktig forstår hvorfor).

I likhet med ekskjæresten Cordelias brev som er skrevet på engelsk.  Hun er anorektiker - ikke en hvilken som helst så vidt jeg forstår - hun ligger med hvem som helst, og prøver desperat å flykte fra «culture» inn i «nature». Igjen endeløse påstander og beskrivelser, men no story.  

Grunntemaet er endetidstanken; en verden som forgår i søppel. Også dette et hett tema blant yngre forfattere.

Hadde boka vært kuttet til en fjerdedel kunne den blitt god. Som det nå er tåkelegges et eventuelt intelligent budskap i jålete litterære geberder og pompøst ordgyteri.