Framtidens innvandring

Europa er for tiden er inne i demografiske prosesser som savner sidestykke i historien, og det er behov for bedre informasjon om hva resultatet av dette kan bli. Fordi jeg lenge har ment at SSB underkommuniserer forhold knyttet til den demografiske utviklingen, gjennomførte jeg i fjor en granskning av det bakgrunnsmaterialet SSB har lagt frem i forbindelse med fremskrivningen av innvandrerbefolkningen som ble publisert i 2005, og som gjelder perioden frem til 2060.

Resultatet er blitt en 30-siders rapport som dokumenterer at denne siden ved SSBs virksomhet er enda mer problematisk enn hva som tidligere er fremkommet. Min analyse viser at byrået ganske så systematisk unnlater å gi fullgod informasjon om hva som kan komme til å skje. (Rapporten er tilgjengelig på www.honestThinking.org/ssb/.)

Et sentralt begrep når man skal gi en vitenskapelig beskrivelse av et fenomen fremover i tid, er det såkalte utfallsrommet, hvilket kan forstås som de forskjellige mulighetene som kan komme til å inntreffe – med andre ord mengden av mulige utfall av det fenomenet man studerer.

Et helt avgjørende kriterium for å bedømme kvaliteten på SSBs arbeid, er derfor om en tilstrekkelig stor del av utfallsrommet er beskrevet i byråets demografiske fremskrivninger. I min rapport viser jeg at dette ikke er tilfellet. Det kan ikke være noen tvil om at utfallsrommet inneholder muligheter som utmerket godt kan komme til å bli virkelighet, men som SSB likevel har unnlatt å drøfte. Dette er alvorlig, ikke minst for et forskningsinstitutt som er så viktig i norsk politikk og forvaltning at dets virksomhet er regulert av en egen lov (statistikkloven). Dette er det sentrale punktet i min kritikk. Ved å unnlate å beskrive alle relevante deler av utfallsrommet, har SSB ikke oppfylt sine lovpålagte forpliktelser.

Da SSB i 1991 la frem sin forrige befolkningsfremskrivning, valgte man å forutsette at årlig nettoinnvandring i snitt ikke ville overstige 12.000 per år i perioden frem til 2050. Dette har SSB for lengst måttet innrømme at var totalt urealistisk (nettoinnvandringen i 2006 var ca 23.700). Likevel finnes den samme metodiske svakheten i den nye fremskrivningen som kom i 2005, men denne gang er høyeste sats for nettoinnvandring doblet, og altså satt til 24.000 per år i snitt. Og selv om vi er i ferd med å sprenge dette tallet allerede nå, så forutsetter altså SSB at denne «øvre grensen» skal kunne gjelde frem til 2060.

Poenget er ikke at nettoinnvandringen nødvendigvis vil bli høyere enn hva SSB forutsetter som sitt maksimum, men at den kan komme til å bli høyere, og at SSB unnlater å informere om dette. SSB forsvarte i sin tid 1991-fremskrivningen med nebb og klør, men tok feil med dunder og brak. Nå ligger man an til å gjøre samme feil en gang til.

SSBs høyalternativ tilsier at antallet innvandrere i Norge i 2060 kan komme opp i ca 1,8 millioner. En nærmere analyse tilsier imidlertid at det ikke skal så veldig mye til før dette tallet øker til ca 3 millioner. Dette vil i så fall gi oss enorme utfordringer når det gjelder integrering, og er en mulighet vi må ta høyde for. Sporene fra andre europeiske land skremmer.

For eksempel ble det høsten 2005 ble kjent at befolkningen i Storbritannia må forventes å vokse raskere enn noen offisielle prognoser tidligere har forutsagt, og at dette for en stor del skyldes innvandring og innvandrernes fødselstall. Britene ble i den forbindelse presentert for nye befolkningsfremskrivninger fra det som tilsvarer SSB der borte, nemlig Office for National Statistics (ONS). De nye tallene viser seg å overgå tidligere tall fra den uavhengige tenketanken Migrationwatch, som hittil er blitt avfeid som altfor høye. Men selv disse viste seg å være for lave. Innvandringen til Storbritannia ble av enkelte fagfolk betegnet som «ute av kontroll» (The Telegraph, 21.10.2005).

I slutten av september i år måtte ONS krype til korset og nok en gang gi sine kritikere rett: antall innvandrere som allerede er kommet til landet viser seg å være betydelig større enn hittil antatt. ONS har altså ikke bare operert med for lave prognoser for fremtiden, man har ikke hatt korrekt statistikk for den nære fortid heller. På toppen av dette kommer den illegale innvandringen, som ingen har skikkelig oversikt over (The Telegraph, 28.09.2007). Situasjonen er i ferd med å bli prekær, og Commision for Racial Equality advarer om at Storbritannia er i ferd med å brytes opp langs etniske skillelinjer.

Det hender altså at nasjonale statistikkbyråer tar feil. Deres prognoser er ikke bedre enn de forutsetningene som legges til grunn for beregningene, og disse viser seg altså gang på gang ikke å holde.

Det er spesielt interessant at tidligere statsminister Kåre Willoch (09.09.2007) fortalte Dagbladet at han allerede i 1988 fikk informasjon om at det ville gå slik vi nå se at det gjør. Dette er oppsiktsvekkende fordi SSB langt inn på 1990-tallet fastholdt at innvandringen ville bli mye lavere enn hva vi nå ser at den er blitt (man påsto at nettoinnvandringen ikke ville overstige 12.000 per år i snitt, mens vi altså har det dobbelte av dette allerede). Enten husker Willoch feil, eller så står vi overfor et alvorlig tilfelle av korrupsjon. Dette har vært omtalt på enkelte blogger, men er ennå ikke tatt opp til nærmere drøftelse i media.

Det er ellers verdt å merke seg at SSB ikke bare legger frem tørre tall, man kommer også jevnlig med ulike typer vurderinger av hvor vellykket integreringen er, og lignende. Men til tross for en jevn strøm at artikler og bøker fra fagfolk (et ferskt eksempel er boken The last days of Europe, av tungvekteren Walter Laqueur), samt stadig sterkere advarsler fra etterretningsorganisasjoner og andre offentlige organer, om at problemene er i ferd med å bli svært alvorlige rundt omkring i Europa, er omkvedet fra SSBs fremste talsmann på dette området, Lars Østby, at «det går seg til». Rapporten viser at dette er en sannhet med store modifikasjoner.

Plassen tillater ikke en videre utbrodering av disse tingene her, men rapporten, som bygger på 60 ulike kilder, inkludert sentrale dokumenter fra SSB, gir atskillig mer kjøtt på beinet. Rapporten argumenterer for at SSB har unnlatt å fortelle oss som scenarier som er såpass sannsynlige at de burde ha vært omtalt. Dessuten dokumenterer rapporten at SSB på en ganske så systematisk måte kommuniserer med publikum på en skjønnmalende og tendensiøs måte. Riktignok har man tatt et stort skritt i riktig retning med fremskrivningene fra 2005, men det er fremdeles litt for mange ting som ikke stemmer i dette terrenget.

For noen år siden ble Norge rystet av den meget omtalte Sudbø-saken. Summen av alle forsømmelsene fra SSB sin side gjennom snart 20 år, tilsier at vi her har å gjøre med en enda større skandale. Min hovedkonklusjon er at SSB har gjort seg skyldig i grove forsømmelser, og at man i flere tilfeller har satt politiske hensyn over faglige. Dette er uholdbart, og det er på tide å få hull på byllen.