President-valget i Frankrike

Frankrike i ulage

Den franske republikken rystes i sine grunnvoller. Velgerne er i villrede og spriker i alle retninger, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Det «utenkelige» er ikke umulig: President-valget i Frankrike kan komme til å stå mellom ytre høyre, Marine Le Pen, og ytre venstre, Jean-Luc Mélenchon.

Foran første valgomgang i president-valget i Frankrike søndag 23. april tegner det seg nå i innspurten et bilde som aldri har vært sett under Den V. Republikken. Fire kandidater ligger omtrent side om side på meningsmålingene og kan håpe på å gå videre til andre valgomgang 7. mai. Marine Le Pen fra Nasjonal Front (FN), på ytre høyre, og Emmanuel Macron fra det nye mellompartiet En Marche! ligger likt med 22 prosent oppslutning i siste helgs meningsmåling i avisa Le Monde. Jean-Luc Mélenchon fra valgforbundet Det Opprørske Frankrike, på ytre venstre, får 20 prosent og konservative François Fillon fra Republikanerne (LR) får 19 prosent. Tar man hensyn til feilmarginene ligger de fire likt. Benoît Hamon fra Sosialistpartiet (PS) ligger håpløst etter med 7,5 prosent oppslutning.

De konservative arvtakerne etter general Charles de Gaulle, under skiftende partinavn, og sosialistene har skaffet denne republikken samtlige sju presidenter hittil. Nå kan de konservative, med Fillon, for første gang falle ut etter første valgomgang. Sosialistene, med Hamon, levnes intet håp. Det er disse to partiene som har båret republikken.

I andre valgomgang kan det altså ende med et valg mellom ytre høyre med Le Pen og ytre venstre med Mélenchon. Det er kanskje ikke det mest trolige, men det kan ikke lenger utelukkes. Og svært mange velgere er usikre foran første valgomgang. Hva i all verden skal konservative velgere gjøre i andre omgang hvis de må velge mellom «kreft» (Le Pen) og «galskap» (Mélenchon)? Stort bedre vil det ikke bli for velgerne i midten å måtte velge mellom ytterkantene.

Le Pen har hele tida vært regnet som sikker på å gå til andre runde av alle analytikere. Hun har de mest trofaste velgerne. Men hun har for mange velgere imot seg, så alle tenkelige utfordrere antas å vinne mot henne i andre runde. Macron har ligget nærmest henne i meningsmålingene. Nå ligger de likt. Men begge har gått litt tilbake i det siste.

Mélenchon er bare den siste av tallrike overraskelsen i denne franske valgkampen. Den dyktige folketaleren, som var sosialistisk statsråd under statsminister Lionel Jospin og nå er medlem av Europaparlamentet, samler store folkemasser på sine valgmøter og har seilt kraftig fram på meningsmålingene i innspurten. Han samler nå støtte på venstresida fra velgere som vil stemme nyttig og ikke kaste bort en stemme på Hamon og PS. Hamon mister også stemmer den andre veien, til Macron, som mange sosialister ser som det beste flomvernet mot Le Pen. Det gjelder blant andre tidligere statsminister Manuel Valls. Kanskje gjelder det også president François Hollande, men det vil han ikke si ennå.

Overraskelsene begynte vel da Hollande utelukket å stille til gjenvalg, tynget av elendige meningsmålinger og nok presset av Valls, som forsøkte å bli sosialistenes fanebærer, men som overraskende tapte for Hamon. Hos Republikanerne vant Fillon overraskende over både tidligere president Nicolas Sarkozy og tidligere statsminister Alain Juppé. Men så ble han rammet av avsløringene om å ha ansatt kona og to av deres barn som rådgivere med statlig lønn og innhentet av rettsvesenet. Etter det har valgkampen hans stått nesten i stampe. I januar var Fillon nesten sikker på å bli president, nå ligger han altså utrolig nok bak Mélenchon på målingene og må kjempe for å nå andre runde.

Macron er liksom «vidunderbarnet» og den største overraskelsen i valgkampen, med sitt nye parti som ennå stort sett er et enkeltpersonsforetak med slagordet «verken høyre eller venstre». På den flytende midtbanen fisker han stemmer fra begge sider, men da blir også budskapet vagt. Han vil fornye politikken, men som tidligere næringsminister og tidligere bankmedarbeider er han lett å klistre til det bestående. Å lede et slags «opprør i midten» er som å kvadrere sirkelen.

Macron står som den varmeste forsvareren av EU. Le Pen og Mélenchon angriper EU, globalisering og markedskreftene fra hver sin kant. Begge to forsvarer en sterk stat, men er tvert uenige om innvandring. Le Pens FN rir to hester. I de rustne, gamle industriområdene i nord er det et arbeiderparti med oppslutning fra tidligere kommunister. I sør samler det innvandringsmotstandere og «svartføtter», hjemvendte kolonister fra Algérie.

Både Le Pen og Mélenchon snakker om et regime-skifte. Men verken Le Pen, Mélenchon eller Macron kan regne med å få et eget parlamentarisk flertall å støtte seg på i det valget som kommer like etterpå. Det innebærer bremser.

Velgerne er i villrede. Republikken er i ulage.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook