trailer: "Cezanne og zola"Vis mer Vis mer

Fransk film og dyrkingen av geniet:

Franskmennene har aldri vært redde for å dyrke åndshøvdingene sine

Kanskje ikke så rart mange føler seg fremmedgjort?

Kommentar

Emmanuel Macron, Frankrikes unge president, hadde forfatterdrømmer som ung og gjengir på sparket lange passasjer av Molière til en intetanende journalist. Men rekordmange velgere satt hjemme fremfor å hjelpe ham frem, og skarene som brakte antielitisten Marine Le Pen til andre valgomgang i presidentvalget, ikke har gått noe sted. Noen av spenningene som førte til så kontrastfylte kandidater er også å finne i kulturlivet, og i hvordan franskmennene fremstiller sin egen historie.

Det franske, meritokratiske skolesystemet ble opprinnelig skapt av Napoleon Bonaparte, som ville ha frem gode hoder fra folket for å bli mindre avhengig av det fiendtlige aristokratiet. Gjennom dét har de dannede og utdannede vunnet hegemoni, og det er ingenting som holder dem fra å anerkjenne og dyrke begavelse i andre. En slik holdning er også synlig når landets ruvende personligheter skal skildres på film.

Neste uke kommer «Cézanne og Zola» på kino i Norge. Der skildres vennskapet mellom maleren Paul Cézanne og forfatteren Emile Zola. Rulleteksten informerer hjelpsomt om at Cézanne regnes som malerkunstens far, og at Zola var en enormt viktig skikkelse i hjemlandets historie. I mai hadde «Rodin», en langt svakere film om skulptøren Auguste Rodin, premiere under filmfestivalen i Cannes. «Rodin» fikk vantro kritikere til å spørre om det kunne være noen annen grunn til å vise en såpass pompøs film enn ønsket om å glorifisere franske åndshøvdinger.

I fransk film er dessuten enkelte av skuespillerne, de som tilhører ett bestemt teater, skilt ut i introen og rulleteksten. Guillaume Gallienne, som spiller Cézanne, står oppført som «Guillaume Gallienne de la Comédie-Française», altså en markering av at han jobber ved Frankrikes nesten fire hundre år gamle nasjonalteater. Dette er fordi skuespillerne som blir tilknyttet det sagnomsuste Comédie-Française også får del i en lukrativ pensjonsordning, noe som også forbyr dem fra å ta på seg reklameoppdrag og forplikter dem til alltid å oppgi tilknytningen til teatret. I praksis fungerer det imidlertid som et signal om at skuespilleren det er snakk om tilhører landets absolutte skuespillerelite; en institusjon som borger for at de er blant de absolutt beste innenfor sin kunstform.

Slik er det i et land uten jantelov, der presidenter skilter med at de er dannede og ikke trenger å skjule det, og der nerdestempelet som regel er et adelsmerke. Det bereder grunnen for intellektuell djervhet og stimulans. Men det åpner også for en viss stivnet selvhøytidelighet; der kanonkunstnernes verk overleveres til nye generasjoner i en rimelig autoritær skole uten at man oppfordres til å stille for mange spørsmål ved deres posisjon. Det bidrar til å skape et krevende toppsjikt av velutdannede øverst i samfunnet, der nær sagt alle kan diskutere filosofi og klassisk musikk, men der språket kan bli vanskelig tilgjengelig for andre enn de innforståtte og der kontakten med de sjiktene av befolkningen som falt av den bratte utdanningsstigen underveis, ikke alltid er så sterk. Da er det ikke så rart at følelser av fremmedgjøring siver inn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook