ABSURD RITUALE: Helvete er De Andre, skrev Sartre, og han hadde ikke engang opplevd masseturismen. Illustrasjon: Flu Hartberg
ABSURD RITUALE: Helvete er De Andre, skrev Sartre, og han hadde ikke engang opplevd masseturismen. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Fri oss fra sommerferien!

Endelig ferie, sier vi. Hvorfor vi lurer oss selv hvert eneste år?

Kommentar

Sommerferien er vår kulturs mest oppskrytte og selvmotsigende konsept. Et årlig ritual der vi alle tvinges til å realisere en drøm – under helt umulige betingelser.

Ferien skal liksom være fritid. Men du står ikke fritt til å bruke tiden som du vil. Du får ikke lov til å jobbe, fordi arbeidsplassen holder stengt. Selv som kunstner, frilanser eller selvstendig næringsdrivende får du en diagnose om du dropper sommerferien. Og «arbeidsnarkoman» er bare den mildeste. Meningsfull, inntektsbringende, samfunnsnyttig virksomhet – det som definerer en god borger – blir plutselig avvikende atferd, bare fordi kalenderen sier det.

Sommeren dømmer deg altså til fritid. En overflod av fritid, som det er din jobb å fylle. Og du må dra bort, langt bort. Og når jeg skriver «må», mener jeg «må». Det ligger en enorm sosial tvang under friheten. Byfolk som snakker varmt om «bysommer» er folk med dårlig råd og dårlig hud, som har på seg svarte klær og tunge sko under grilling i parken. Kort sagt barnløse satanister. Du vil ikke være en av dem.

Du aner også desperasjonen til familier som har «hjemmeferie» og forteller til VG hvor fint det er å bare spasere rundt i huset, leke i hagen, og ta med barna til den lokale svømmehallen. Fattig trøst for velstandens tapere. Barna vil til Orlando.

Vinnerne, derimot, reiser utenlands med største selvfølgelighet, klar for å utforske eksotiske steder, nyte god mat og drikke, møte interessante mennesker, oppleve storslått natur og kultur. Hva du har råd til, hva du vet og kan, hvem du kjenner og omgås – få ting er mer avslørende for din økonomiske, kulturelle og sosiale kapital enn ferievanene.

Mange gir selvsagt blaffen i forfengelighetens sommersirkus, og koser seg med sol, strand, søvn og sangria. Men ikke middelklassen, som krever at alt skal ha mening. Først gjorde de lønnsarbeidet til et spørsmål om selvrealisering. Så gjorde de selvrealisering til hensikten også med avbrekket fra arbeidet. Til slutt gjorde de selve ferien til hardt arbeid.

Vi snakker om måneder med ferieplanlegging, som arter seg akkurat som kontorarbeid foran skjerm. Noen blir sittende på reisemålet og finlese Lonely Planet før de kan gå seg en tur. Jeg har selv brukt en halv time på mobilen (med innloggingsproblemer på Tripadvisor) under et kort besøk i fransk landsby. Da jeg endelig løftet blikket, og erklærte for en utålmodig familie at egnet restaurant var funnet, oppdaget jeg at den lå rett over gaten.

Kanskje er det eneste eller siste gang du og dere er i dette fjerntliggende, opplevelsesrike området. Dagene må utnyttes, og du vil ikke gå glipp av noe! Effektiv fritid. Maksimering av inntrykk. Alle den nyttetenkning og pliktetikk som du rømte fra, er blitt med på ferielasset.

Og trenger jeg å minne om at feriedrømmen bare kan realiseres i virkeligheten? Det betyr køer, venting, tråkking, svetting, krangling. Lange transportetapper. Utmattende shopping. Solen du oppsøker, men må beskytte seg mot. Stranden som enten har klebrig sand eller steiner vonde å gå på. Leiebilen du manøvrerer med angst i trange gater, fordi du ikke lot seg lure til å tegne ekstra, dyr forsikring. Utsikten eller severdigheten som akkurat nå er skjult bak en omfangsrik japansk dame som ikke bare har selfiestang, men et selfiestativ (look, no hands!) – og all tid i verden.

Helvete er De Andre, skrev Sartre, og han hadde ikke engang opplevd masseturismen. Og heller ikke flukten fra massene og kitschen – antiturismen – det tragiske prosjekt som består i å jage etter det «ekte» og «unike», som selvsagt mister sin autentisitet i samme øyeblikk som det får nettopp det stemplet. Her opptrer lokalbefolkningen som kuene i Larssons vitsetegninger. (Til vanlig går de oppreist, men er raskt ned på alle fire når biler nærmer seg.) Her kan de reisende føle seg utvalgt. Helt til naboen fra Tåsen setter seg ved nabobordet, eller foreldrene dine forteller at de var der på guidet tur i fjor.

Spør deg selv: Hvorfor dra til andre siden av kloden for å besøke et vertskap som betrakter deg med undring, likegyldighet eller forakt, bortsett fra pengene dine? Prøver du å snakke deres eget språk, får du kanskje poeng, men framstår som lett tilbakestående. Det er bare de andre langveisfarne du har noe til felles med: Dere hører ikke hjemme her, og står i veien for hverandre. Imens går du deg vill, leter etter varer i butikkene og strever med venstrekjøringen. Jada, vi vokser på utfordringer, og øvelse gir mestring – middelklassen elsker mestring! – men akkurat når du begynner å mestre lokale forhold, er det tid for hjemreise.

Dette absurde ritualet har vi bestemt oss for å bruke masse tid og penger på. Denne enorme, globale maskinen har vi gjort til en verdens største, mest voksende og minst bærekraftige næringer. Selv miljøvernere bidrar entusiastisk til energisløsing og klimaavtrykk, bare flyturen går til et sted der folk lever mer i pakt med naturen.

Bare en overutviklet dyreart kan komme opp med en så søkt og skadelig idé som turismen. Ingenting er naturlig eller opplagt ved det populære ønsket om å feriere utenlands, skriver Yuval Noah Harari i boka «Sapiens»: «En sjimpanse-alfahann ville aldri finne på å bruke makten sin til å reise på ferie til en sjimpanseflokk i naboterritoriet».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook