PÅ YOUNGSTORGET: Einar Gerhardsen taler på Youngstorget i 1984. Arbeiderpartiet samlet folket og ble spydspissen i det Finn Olstad kaller frihetens århundre i sin nye bok. Foto: FRA BOKA
PÅ YOUNGSTORGET: Einar Gerhardsen taler på Youngstorget i 1984. Arbeiderpartiet samlet folket og ble spydspissen i det Finn Olstad kaller frihetens århundre i sin nye bok. Foto: FRA BOKAVis mer

Frihet uten vold og blod

Var 1900-tallet «Frihetens århundre»?

ANMELDELSE: Mens 1800-tallets norske historie handlet om nasjonal uavhengighet og bondesamfunnets vekst inn i det borgerlige samfunn, ble 1900-tallet arbeiderklassens århundre.

1800-tallets politiske kamp gjaldt reformer som skulle utjevne kulturelle motsetninger mellom embetsmenn og bønder.

1900-tallet ble preget av striden mellom arbeid og kapital for å oppnå større sosial og kulturell jevnbyrdighet også for den store arbeiderklassen som vokste fram under industrialismen.

Mange uttrykk
Våre fremste historikere har valgt ulike overskrifter på sine framstillinger av periodene. Jens Arup Seip utmyntet begrepene embetsmannsstaten om 1800-tallet, flerpartistaten om de første 40 år av 1900-tallet og ettpartistaten om tida etter 1945 og fram til 1960-tallet.

Edvard Bull d. y. kalte første halvdel av 1900-tallet den organiserte kapitalismes epoke, mens Berge Furre og Francis Sejersted, med utsikt over hele hundreåret, kalte det henholdsvis den sosialdemokratiske orden og sosialdemokratiets tidsalder.

Rune Slagstad festet på sin side framstillingen av de to århundrene til ledende samfunnsaktører, de nasjonale strateger.

Velskrevet
Nå tilbyr Finn Olstad en framstilling av 1900-tallet under vignetten «Frihetens århundre». Det er, i tradisjonen fra de før nevnte historikerne og andre som kunne nevnes, blitt en velskrevet og fascinerende oversikt.

Selve hovedgrepet er lett å akseptere, og gjennomføres konsekvent, til slutt også gjennom det åpenbare paradigmeskiftet som inntraff i siste fjerdedel av århundret, da de kollektive identitetene som arbeiderbevegelsen bygde sin reformpolitikk på ble avløst av større valgfrihet og mer individualisme.

En sentral problemstilling hos Olstad er hvordan det lyktes å gjennomføre 1900-tallets store frihetsprosjekt uten at det kom til nevneverdige voldelige konfrontasjoner og store sosiale ekstrembevegelser.

Uttrykket «Ekstremismens århundre» som den britiske historikeren Eric Hobsbawm skapte i begynnelsen av 1990-åra, passer jo egentlig ikke på Norge.

Olstad antyder at det som var av revolusjonære ideer her var knyttet til personen Martin Tranmæl. Han fikk Arbeiderpartiet inn i Den kommunistiske internasjonale, men han fikk også partiet ut derfra etter kort tid. Olstad peker også på en del fellesarenaer for arbeidere og borgerskap, så som idretten og i noen grad skolen.

Taper av syne
Men fordi Olstads utgangspunkt og perspektiv i så stor grad er Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, taper han av syne viktige fellesarenaer som Stortinget og kommunestyrer utgjorde. Fra 1903 var arbeiderklassen representert i Stortinget, og i kommunestyrene var de med allerede tidligere som en følge av 1700-tallsideene om frihet og likhet.

Etter 1890 kunne arbeiderne delta i rettssystemet, som jurymedlemmer. Dette var ikke massearenaer, men politisk samarbeid og bygging av personlig respekt over parti- og sosialgrenser bidro til å integrere arbeiderklassen i styringssystemet, og ansvarliggjorde både partiets og fagbevegelsens representanter, mens borgerskapet fikk øynene opp for deres krav.

Selv tariffsystemet, som begynte å ta form fra 1890-åra, er et ledd i denne ansvarliggjøringen. Olstad nevner verkstedoverenskomsten i 1907 på linje med 1814 og 1884.

I et slikt perspektiv blir arbeiderklassens vekst inn i det norske system en konsekvens av den liberale orden som var grunnlagt allerede på slutten av 1700-tallet og som ble styrket og utviklet på 1800-tallet. Det er altså ikke bare ett frihetens århundre, men to.