Friskoler som ideal

FRISKOLER: Overdreven masseutdanning kan være forklaring på både synkende kvalitet og atferdsproblemer i skolen.

Fra ønskene om valgfrihet og individuelt tilpasset undervisning kan vi øyne en ny voksende trend med små, åpne og frie barneskoler. Er dette enhetsskolens endelige farvel? Må vi tenke frihet og fellesskap i skolen på en ny måte? Likhet kan bety den samme undervisning for alle elever, men det kan også bety alles like rett til opplæring som passer den enkelte. Allerede på 1970-tallet var prinsippet om individuelt tilpasset undervisning å finne i offentlige dokumenter. Begrepet ble videreutviklet i skolereformene på 1990-tallet. Når skolens innhold og varighet øker, forsterker dette kravet til både fellesskap og individuell frihet, og spenningen mellom disse forsterkes. Professor Anton Hoëm studerte på 1960- og 70-tallet samenes forhold til skolen og fant ut at skulle man trives og få gode resultater måtte man både ha verdifellesskap og interessefellesskap med skolen. Samene hadde ingen av delene, det ga dårlig skolegang. For arbeiderklassen i byene fungerte skolen litt bedre, de hadde interessefellesskap med skolen for arbeidsmuligheter og sosial mobilitet, men ikke verdifellesskap. Skolevinnerne da som i dag er den velutdannete middelklassen med både interesse- og verdifellesskap til skolen.

PRINSIPPET OM masseutdanning ble presentert av amerikaneren Horace Mann i 1850-åra. Han var arkitekten bak den offentlige skole i USA. Masseutdanningen skulle sørge for at alle, også de underpriviligerte, fikk grunnutdanning. Det var snakk om både folkeopplysning og kvalifisering til en hurtigvoksende amerikansk kapitalisme. Det ble også lagt vekt på nasjonale verdier og oppdragelse til å bli en demokratisk samfunnsborger. Den norske versjonen av masseutdanning er enhetsskolen. Det er få om noen forskjeller mellom den ideologiske tenkningen til Horace Mann og det som skulle bli først Venstres og seinere Arbeiderpartiets enhetsskoleideologi.Pedagogisk la masseutdanningen vekt på standardisering av planer, pensum og vurdering. Alle skulle behandles likt. Dette førte til en anonymisert og fremmedgjort utdanning. Eleven som person fikk lite spillerom i en trang og konform elevrolle i et klasserom med 30 elever. Massepreget ved skolen var i mange år uproblematisk. En kunne tåle å bli behandlet som et nummer i rekken på skolen når en hadde et mer personlig liv i hjem og nærmiljø. Det var det siste som dominerte livet til elevene.

I DAG ER situasjonen en annen, barna er i barnehage og seinere i skolen alle hverdager, like lenge som foreldrene er på jobb. Masseutdanningspreget på barna er forsterket. Deres hverdagsliv reduseres på bekostning av et økende skoleliv og skolen er blitt mer byråkratisk, preget av tester, tiltak, rapporter, mapper osv. Den institusjonelle fremmedgjøring i skolen er blitt nærgående og plagsom. Overdreven masseutdanning kan være forklaring på både synkende kvalitet og atferdsproblemer i skolen. Tidens skole er instrumentell og basert på interessefellesskap med flest mulige og dette går på bekostning av verdifellesskap. Ikke bare mellom befolkningsgrupper og skolen, men også forholdet mellom hjem og skole. Når barna er lenge på skolen er deres hverdagsliv der. For foreldre som ikke ser barna sine åtte timer om formiddagen blir det viktig å ha de i skoler med verdigrunnlag og verdensanskuelse de har tillit til. Enhetsskolen er opptatt av verdier, men på en objektiv måte. Dette er et problem fordi verdier alltid er subjektive Konflikten mellom nasjonale objektive interesser og tidas krav til subjektivitet og verdifellesskap i skolen er slående.

ER AVSTANDEN mellom Sv og Høyre i skolepolitikk mindre enn man skulle tro? Sv har økte ressurser til skolen som kampsak. Mer penger skal gi færre elever pr lærer og dermed mer individualisert og personlig undervisning. Høyre vil ha fritt skolevalg, konkurranse og en sterk friskolesektor. Da kan foreldre og elever velge opplæring, ved at de har flere tilbud å velge mellom. De som ønsker det skal lettere kunne starte sin egen skole. Dette gir større spillerom for personlig frihet og små verdifellesskap i utdanningen. Grendeskolekonfliktene i bygde-Norge har vist betydningen av å ha skoler som småfellesskap. Grendeskoler har blitt ideal også for barneskoler i byene. De fleste grendeskoler som har overlevd ved å bli friskoler, vil fortsette å være frie skoler, ikke offentlige.

HVIS VI TREKKER fra for byråkratiet er det i dag ca. 15 elever per lærer i skolen. Med 5 elever per lærer hadde «klassen» vært som en stor familie. Men det vil koste svært mange milliarder å tredoble antall lærere i skolen. Mange foreldre ønsker aktivt å være med i sine barns utdanning. Et alternativ ville være å åpne opp for foreldrene, da kunne man både få mer valgfrihet, mer personlig utdanning og man kunne spare penger. Friskolene må ha en offentlig lovgivning, de må være offentlig finansierte og de må gi elevene basiskunnskaper. På en slik plattform må friheten få råde og foreldre, lærere og elever må selv på en avgjørende måte få prege innhold og utforming av sin skole. Hvis dette er et ideal, må jeg bare erkjenne at dagens friskoler er nærmere idealet enn de offentlige.