Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Fugelli er Storhaugs speilbilde

Den ene vil redde oss fra den andre. Men godhetstyrannen og fryktens heks har mye til felles.

Meninger

Det bor en gammel mann i Urtegata på Tøyen i Oslo. Han er norsk. Naboene er for det meste innvandrere. Fra stuevinduet har han utsikt til Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, Norges største moské. Etter terrorangrepene 11. september 2001 «ser» han plutselig panservogner i gatene. Bevæpnede soldater stormer gudshuset, midt under fredagsbønnen. Muslimene hentes ut og kjøres bort i lastebiler, lik en dyretransport.

Det var bare et mareritt. Men synet blir han ikke kvitt. Det er gått 15 år. Han burde søke behandling, men går ikke til lege. Han er selv lege. Og har utviklet sin eiendommelige form for egenterapi: Projisering av egen vrangforestilling på andre. Nå er det hans landsmenn som ser muslimene bli deportert. Og de liker det de ser! «Det uhyggelige er at dette marerittet har kommet til å likne på en drøm for mange i Norge i 2016.»

Hvor mange det kan dreie seg om, er svært uklart. Men legen tror vi står overfor en epidemi. Selve folkesjelen er rammet. Av hysteri, paranoia og massepsykose. Og bare én mann har vaksinen. Hele Norges moralske overlege, snillhetens profet, opplyseren av et formørket folk, går til oppgaven med uendelig mildhet og ydmykhet. Prestekraven ser ut som en sløyfe.

Per Fugelli har samlet sine skriverier om frykt, terror og rasisme. Under lesningen er det lett å glemme at «Vaksinen» er utgitt på Universitetsforlaget, og skrevet av en professor i samfunnsmedisin med høy anerkjennelse som forfatter og samfunnsdebattant. Fugellis tidsdiagnose lar seg ikke vurdere etter akademiske kriterier eller vanlige krav til sakprosa: «Med stjerna Erna bak rattet styrer Norge mot mer menneskekulde, mer frykt, mer rasisme – mens Anders Behring Breivik smiler sitt Mona Lisa-smil.» Les setningen en gang til. Skjønner du mer av Norge nå?

Sammenkoblingene, overdrivelsene, selvmotsigelsene, vranglesningene og utelatelsene er så mange og grove, at man etterhvert bare reagerer når noe riktig og relevant dukker opp i strømmen av indignasjon og formaninger. Som dette: «Jeg ser ikke bort fra at jeg ved min retorikk har vært med på hisse opp den polariserte stemningen jeg advarer mot.»

Fugelli dyrker i hovedsak to stemningsleier i boka. Enten hisser han seg opp av sitt eget skremmebilde, sin egen frykt for fremmedfrykt. Eller så holder han åpent hus på legekontoret i sitt globale Kardemomme By:

«99,7 prosent av kroppenes gener er felles, uavhengig av guder og land og skikker.» Altså bare marginalt mer enn de 98,8 prosentene vi har genetisk til felles med apene. Fugelli fortsetter: «Jeg tror 99,7 av sjelenes basale instinkter er felles: driften etter kjærlighet, verdighet, mening og trygghet i flokk. Når vi ikke oppdager disse likhetene, er det fordi vi ikke møter hverandre, levende, ansikt til ansikt - på en onsdag.»

Men er Fugelli utendørs på en onsdag? Moskeen i nabolaget har flere ganger vært åsted for mafialignende oppgjør og voldsepisoder. Har han truffet imamen? Øverste religiøse leder i Norges største moské snakker ikke norsk, etter 30 år i Norge. Han har åpent hyllet en morder og terrorist. Han synes dødsstraff for blasfemi er «fredsbevarende». Han mener jødene styrer media, og at holocaust fant sted fordi jødene er et «urolig folk i verden». Dette kan man lese i VG. Men Fugelli sitter i skrivestua og får ideer: «VG er avisen for folk flest. Hva med Imamens spalte - hver fredag?»

Lytt til språksvake mørkemenn. Så vil du bedre forstå kulturen til «de fremmede». «Mer ydmykhet i forhold til norske verdier vil også fremme integrering,» bedyrer Fugelli. Vaksinen gjør vondt i hjernen.

Bør man være snillere med en dødssyk gammel mann? Nei. Fugelli er en kriger og bruker sykdommen som våpen. Allerede i første avsnitt gir han Hege Storhaug og Fjordman skylden for en innlegging på Akuttmottaket. Jepp. Per Fugelli fikk artieflimmer av «uhyggens tekstlesning» og trengte elektrosjokk for å gjenvinne hjerterytmen.

At Fugellis redaktør lar sånt passere, som selve anslaget i et høyprofilert debattbok, er forlagsetikk på lavmål. Alt for en "fiffig" metaforisk overgang: "Men er nå dette den rette behandling mot rasisme? Er det ikke et tenkesett som bør elektrokonverteres i stedet for mitt hjerte? Det er hva jeg håper på med denne boken."

Fugelli mangler ikke sjarm og selvironi, men er i sitt alvor et direkte speilbilde av sine fiender. Han grøsser over Fjordmans boktittel «Vitne til vanvidd», men advarer selv mot et «psykopolitisk vanvidd» som kan føre til holocaust for muslimene.

Der Storhaug skriver om «landeplage» og «uår i folket», skriver Fugelli om «frykt og frost i folkesjelen» og «hatets skjelett i Norge». Storhaug kaller Fugelli vår tids Chamberlain. Han kaller henne «en norsk Jeanne d'Arc» som «i mange år ble "brent på bålet", av gode grunner (sic!), fordi hun bit for bit sammen med Anders Behring Breivik og Fjordman og et stort følge i Fremskrittspartiet bygget opp et fiendebilde av islam, den religionen 1,2 milliarder bra folk i verden henter fred, kjærlighet og trygghet fra. Nå blir «heksen» Storhaug sett på som Norges klarsynte redningskvinne, av flere og flere.»

Men Fugelli har skrevet et selvportrett på 170 sider av en klarsynt redningsmann. Og er den personen - etter Kong Harald - som nordmenn flest ser opp til, ifølge en fersk Dagbladet-måling. Og hvorfor vil han vekke dem? «Fordi her er fare nå. Fordi nå må hver eneste av oss slåss for grunnverdiene i landet vårt: likeverd og frihet.» Det er som å lese Storhaug: «Vi må verne friheten. Det haster.» Samme alarmistiske patos. Samme krigsretorikk. Samme verdier!

De to følelsesmenneskene begår også samme intellektuelle kardinalfeil: Ingen av dem skiller mellom islam og islamisme. Ordet eksisterer ikke for Fugelli. All kritikk av islamisme (en totalitær ideologi) blir misforstått som kritikk av islam (en mangslungen religion) og kritikk av muslimer (som personer). Men hva med de unge modige muslimene som reiser seg mot sine «egne» reaksjonære ledere? De får ingen hjelp av Fugelli. Men det får lederne.

Storhaugs skille mellom Mekka- og Medina-muslimer er på sin side halvhjertet. Hun skriver sterkt om ekstremistene og ømt om sine nære muslimske venner, men 90 prosent av norske muslimer, hvorav mange aldri har besøkt en moské, forblir ubeskrevne blad, etterlatt i et mistankens halvmørke. Enten står de ikke fram med sine udemokratiske holdninger, eller så har de ennå ikke blitt radikalisert av den ekstremislam som når inntar Europa.

Mot dette kan Fugelli tilby en parodisk omvendt rasisme. Muslimene er ikke en ensartet farlig gruppe, skjønner dere. De er en ensartet herlig gruppe:

«Kanskje vi bør balansere alle de negative meldingene om «de fremmede» med en TAKK til innvandrerne, især muslimene, for at de følger mottoet «Alt for Norge», for alle de harde og dårlig betalte jobbene de utfører, og ikke minst for den rause og verdige måten de tåler Ola Nordmann på, når han kaster skam og mistanke på Muhammed og hans flokk. Allah må i sannhet være stor, når han har skapt sitt folk med så kloke og fredelige sjeler.»

Her er det vel bare sitere NRKs Ole Torp igjen: «Takk, Fugelli. Klokt som alltid.»

Heldigvis finnes et alternativ mellom glansbildet og fiendebildet. Under Arendalsuka viste Deeyah Kahn sin film «Jihad», der hun kommer tett innpå tidligere «hellige krigere». Voksne, fryktede menn med langt skjegg sitter foran kamera og gråter. Det går an å forstå deres utenforskap, sårbarhet og tiltrekning mot karismatiske rekruttører, uten å fornekte ideologiens giftige rolle.

Som Kahn understreket i debatten etterpå: Islam er kommet for å bli i Norge og Europa. Vi er forlengst et flerkulturelt samfunn. Ingen vei tilbake. Desto viktigere å bekjempe islam som en politisk bevegelse, og tørre å tematisere det hun kalte the ugliness i muslimske miljøer. Skal man se muslimer som mennesker, må man erkjenne at de er både flotte, fæle, vanlige, verdige, steile og usikre - noen ganger alt i én og samme person. Så enkelt og så vanskelig. Og på dette punkt er det liten hjelp å få fra en Fugelli eller en Storhaug. Vi trenger nye, yngre stemmer med mindre patos og mer egenerfaring. Vi trenger noen som kan forene realisme, nygjerrighet og humanitet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook