Full frihet for Vanunu

GJENNOM UTALLIGE

brev, i 16 år, har jeg prøvd å holde motet oppe hos Israels atomfange, Mordechai Vanunu, mannen som i 1986 ga fotografier av Israels atomvåpen til Sunday Times og nå har sittet inne i 18 år. Den 21. april settes han fri.

Han har bedt meg stå ved fengselsporten når han slipper ut, og jeg har sett frem til det. Men nå kan det se mørkt ut, for meg og 100 andre støttespillere fra hele verden. I et rettssamfunn vil den som har sonet sin straff få sin fulle frihet. Men Israel har i denne uken varslet drakoniske tiltak, husarrest og forbud mot enhver kontakt med utlendinger, også pr. brev, telefon, fax eller email.

Hvem er så denne mannen, en av verdens mest kjente politiske fanger, med så mange priser, æresdoktor i Tromsø, nominert til Nobelprisen i 15 år - høyaktet overalt, men utropt til folkefiende nr. 1 i Israel?

NÅ, VED LØSLATELSEN,

skal det igjen demonstreres at dette handler om en farlig mann. Det skal være forbudt for Vanunu å komme nærmere Israels grenser mot fremmed stat enn 300 meter, eller 100 m avstand fra fremmede ambassader, han må velge en mindre landsby å bo i - og ikke forlate denne uten å varsle politiet. Forbudet mot post mv. går endatil lenger enn i de hårdeste 12 årene i enecelle.

Denne lange og evigvarende straff bærer bud om en mann som sitter på mørk, dyp og farlig viten, en vitenskapsmann med avansert kunnskap om hvordan man bygger atomvåpen. Altså hemmeligheter Israel må vokte godt, av hensyn til statens sikkerhet, selv i dag.

Og så er det ingen kjerne av sannhet i dette, det hele er rent nonsens, hvor man enn beveger seg i sakens faktum. Selv om Vanunu hadde hatt vært vitenskapsmann med kjennskap til den mest avanserte atomteknologi, ville hans viten vært foreldet og uinteressant etter 5 - 15 år. Men Vanunu hadde ikke en gang avansert kunnskap. Han var en underordnet tekniker ved Israels atomanlegg.

For en uke siden ergret jeg meg, enda en gang over feiltagelsen som virker uutryddelig - det snakkes fortsatt om «atomfysikeren» Mordechai Vanunu. Hvorfor er det så vanskelig å forstå at dette ikke stemmer? Og plutselig, etter 16 års slit med å korrigere misforståelsen, slo det meg - selvsagt er dette umulig!

Mennesket er jo et rasjonelt - og rasjonaliserende - vesen. Vår hjerne gjør så godt den kan, og vil søke å dikte inn en fornuft også der det ingen er. Det er selvsagt ikke noen hvem som helst man sperrer inne på en liten isolatcelle på 6 m2 uten dagslys i 12 år. Man kan ikke følge denne saken nært uten at det gjør noe med ens forhold til Israel, Vanunus skjebne setter en sjelden rekord i mangel på juridisk, moralsk, politisk legitimitet.

Skadet Vanunu Israel? Et hemmelig avskrekkingsvåpen er en selvmotsigelse, han tjente Israels sikkerhet ved å gjøre våpenet kjent. Han utleverte ikke noen militær hemmelighet - Vanunu leverte bare bevisene til folk flest, verden over, for et atomvåpenprogram som var godt kjent av fagfolk.

HANS FORBRYTELSE

var en nøye overveiet handling, diktert av moralsk mot og opplevd ansvar, for sitt eget land og for menneskenes fremtid. Hans samvittighet krevde at han advarte mot regjeringens livsfarlige våpenprogram.

Men advarselen støtte mot Israels sentrale tabu, intet som har med atomteknologi å gjøre skal omtales. Myndighetene har greid å holde lokk på temaet lenge, og Vanunu har skullet skremme folk fra å tenke og tale om atomvåpen. Men nå glipper kontrollen, vi har sett ulike tilløp til en demokratisk debatt, i parlament og media.

Og når lokket er av, viser det seg at myndighetene har et tillitsproblem. Regjeringens historie om en farlig fiende mangler troverdighet - og mange tror ikke lenger på den. Fler og fler ser, og sier, at Vanunus advarsel i 1986 var på sin plass.

Nylig sa en statsråd i parlamentet at han sov dårlig om natten med tanke på jordskjelvfaren i det området der atombombefabrikken ligger, og en israelsk vitenskapsmann sa at en så liten stat som Israel kan bli ubeboelig ved selv en mindre atomulykke.

USA og UK, to atommakter, gikk for et år siden til krig med frykt for atomvåpen som påskudd. Det var feil. Hvorfor har de samme landene ikke løftet en finger ut fra de sikre opplysninger fra Vanunu, våpeninspektøren som faktisk fant atomvåpen i Midt-Østen? De har vært vel vitende om grove overgrep mot Vanunu, at han ble kidnappet fra London, dømt for spionasje og brudd på taushetsplikt og underkastet tortur i form av langvarig isolat.

SPIONASJE?

Går ikke spioner til en fiende, i ly av mørket? Vanunu gikk til pressen, Sunday Times, fordi han mente regjeringens hemmelige vedtak var av en art som må diskuteres i en demokratisk stat.

Taushetsplikt? Et løfte om taushet om alt man hører, ser, og får vite gjennom jobben i et hotell, skiaper ikke en plikt til å delta i en forbrytelse, f.eks. hjelpe eierne med å skjule at hotellet egentlig er skalkeskjul for kriminalitet.

Mange som i og for seg godtar at folk på innsiden «synger» fra det indre liv i styrerom og regjeringer, vil likevel ofte gjøre unntak for forsvar og militærvesen. Irak-krigen må her bli til hjelp for Vanunu. Der har verden fått demonstrert behovet for, i tide og ikke minst i militære saker, å få avkledd ledere som lyver og fortier informasjon.

Israelske myndigheter har heldigvis gitt seg ut i en debatt om Vanunu. I diskusjonen om nye harde inngrep i hans frihet har de hemmelige tjenester fått uventet sterk motbør. De må ha blitt overmodige ved mange år med lett match i Israels rettssaler, hvor dommerne igjen og igjen har godtatt de hemmelige tjenestenes påstander om Vanunu som fare for Israels sikkerhet.

«I denne staten, med alle dens problemer, skal Vanunu være den store trusselen mot vår sikkerhet?» Med sarkastisk ironi spør fremtredende kommentatorer vantro om staten kan mene alvor. I medias leserbrev runger en oppgitt latter.

Om det var uriktig og meningsløst å straffe Vanunu i 1986, er det himmelropende absurd i dag å hevde at han kan skade Israels sikkerhet.

REALITETEN ER

at ingen andre tiltak enn full frihet - og en solid oppreisning - kan kalles godt nok. Men få tror at Israel av seg selv vil rette opp sine forgåelser mot Vanunu. Derfor er det i gang ulike internasjonale aksjoner for å vise solidaritet og hedre ham (I Norge på www.vanunu.org og gjennom initiativ til en ny Folkets Fredspris, lik den som i sin tid ble gitt Alva Myrdal).

Behandlingen av Vanunu er en vekker også i forhold til de hemmelige tjenester, og at de må holdes under oppsikt. De utarter lett. De blir maktfullkomne. Derfor er de besatt av hevntrang og tilgir de aldri den ydmykende glippen med Vanunu. Nå må israelske politikere pålegge sine hemmelige tjenester, i landets interesse, å la Vanunu få forlate landet. Etterretningssjefene må ikke tillates å blamere staten Israel ytterligere.