Fullblods film, fullblods opera

Endelig en operafilm som lykkes i det største kunststykket av alle: å skape bilder som framstår som om de er sprunget direkte ut av musikken.

Og da blir det sterkt, når operaen er «Tosca», i hendene på den best tenkelige besetning: Roberto Alagna som Cavaradossi, Angela Georghiu som Tosca, Ruggiero Raimondi som Scarpia med Antonio Pappano i spissen for kor og orkester fra Covent Garden.

Rystende

Musikken ble sendt ut separat for noen måneder siden på CD (EMI) og varslet sensasjon allerede da. Og regissør Benoit Jacquots filmatisering mer enn innfrir, som fullblods film og fullblods opera på en og samme tid.

Virkningen er formidabel, idet vi for alvor skjønner hvorfor Tosca er hovedperson i dette dramaet som syder av liv, en variant over urmotivet om hun som elsker for mye, og som derfor rammes så forferdelig når lidenskapen frontkolliderer med livet selv. Vi følger lidenskapen vibrere i Toscas kropp, og lidelsen, når den rammer henne og ryster henne i hennes innerste, på en måte som gir opphav til musikk som knapt kjenner sin make, dypt sanselig og uhyggelig effektiv dramaturgisk.

Angela Georghius rolletegning er ikke bare stor operakunst, men skuespillkunst av sjeldneste merke. Ruggiero Raimondi gjør noe liknende med sin Scarpia, og Alagna treffer Cavaradossi perfekt.

Fargesterk

Filmen styrer unna all triviell realisme som har tynget tidligere filmatiseringer av «Tosca», også de on location, i Romas St. Andrea, Palazzo Farnese og Castello St. Angelo. Billedsiden er fargesterk, modellert på historiemaleri, med en fargemetning som er unik. Inn imellom dette er det lagt drømmeaktige, kornete bilder av landskap og bygninger som en poetisk virkelighetsmarkør, sammen med flotte opptak av orkestret og solister under lydopptak i 1930-talls svart-hvitt stil. Disse tre lagene blandes i hverandre uten et feilskjær, slik også de intense hovedbildene er lagt opp mot en nesten umerkelig ramme av svart som understreker billedkarakteren, eller det teatrale i det visuelle i hver enkelt scene.

I stort format

Mer enn noe annet jeg har sett, på scenen eller på lerretet, kommer resultatet tett på den perfekte realisering av opera, og minner i så måte om hvor mye av operaestetikken som har flyttet over i spillefilmsjangeren i det helt store format.

STOR OPERAKUNST: Angela Georghiu som Tosca.